– Vi har vært venner på Facebook i 11 år, skrev Biffen. Han syntes det ville være en fin utfordring å stå foran kameraet mitt, da jeg averterte etter modeller. Han trives nemlig ikke foran kamera. Og så kunne vi jo møtes etter alle disse årene.
Biffen og jeg har et felles trekk: vi er begge tilsynelatende åpne og utadvendt, men med en bredside merket “privat”. Der slipper ikke mange inn.
Vi var litt spent, begge to. Ut av komfortsonen, Biffen i rollen som fotomodell, jeg i rollen som fotograf – av levende mennesker.
Etter tretti års krabbing blant unger, bikkjer, maur og flått i mose og gjørme, bestemte jeg meg for å realisere drømmen om portrettfotografi.
Jeg elsker mennesker. Og jeg elsker å kommunisere med dem, få del i og vise hvem de er, og hvorfor jeg liker og beundrer dem. Samtidig har det vært en barriere å spørre mennesker om de vil la meg ta bilder av dem. Så har årene gått, helt til i år.
Dagen derpå
Biffen møtte meg dagen etter besøket i den fotobutikken. Ekspeditøren ville ikke at jeg skulle kjøpe paraply med diffusor, som jeg hadde bestemt meg for etter grundige vurderinger. Jeg måtte bruke softboks, for det hadde han brukt, og han hadde lært om randsonen til softboksen.
– Ja, jeg lærte om randsone allerede den første uken med studioblitser, sa jeg resultatløst til mannen.
– Dessuten er en paraply enklere å montere når man flytter på seg.
End of discussion, tenkte jeg.
– Du har vel stor bil, så kan du bare bære den ferdig monterte softboksen inn og ut av den, sa ekspeditøren, for det hadde han gjort hele tiden, liksom.
Ekspeditøren sa han hadde vært portrettfotograf, og at han hadde lyssatt med ørti ulike lys i studio for hvert portrett. I stedet for bare å bestille og gå, måtte jeg overtale mannen til å la meg få bestille det jeg kom for.
Smilet mitt holdt seg allikevel lenge, en er tross alt oppvokst i et møblert hjem. Min mor gikk på britisk kostskole, og noe har man fått med seg.
– KISS, prøvde jeg: Keep it simple, …
Det var som om jeg ikke hadde sagt noe, mannen gjentok bare skrytet.
Jeg følte for å forsvare meg litt, og fortalte hvem som lærte meg opp i sin tid, og tenkte at det ville nok få ekspeditøren til å skjønne at jeg kanskje hadde en litt annen referansebakgrunn enn “full kontroll” på lyset.
Mitt lys blir til der jeg er, det er ikke noe jeg vil bruke timer på å sette opp, og at modellen nesten ikke kan puste fordi lyset kan komme ut av stilling. Jeg vil se lyset, og se bildene i det lyset som er der.
Mannen ga seg ikke, jeg fikk nå høre om hans erfaring med å fotografere nakne kvinner, og kjente kvalmen og sinnet røre på seg.
Hva får menn til å fortelle vilt fremmede kvinner at de tar nakenbilder av kvinner, og at kvinnene de har tatt nakenbilder av, er så imponert over at de angivelig ikke reagerer på kvinnene som kjønnsobjekter, og at mannen liksom har sagt til dem alle at han ikke ser dem som kvinner, men kun er opptatt av å sette lys på dem? Hvorfor ta bilder av nakne kvinner i det hele tatt da, liksom? Hvorfor i det hele tatt snakke om det – og hva får slike menn til å tro at noen kvinner er interessert i dette?
Hva er det med menn som ydmyker og nedvurderer kvinner som skal bestille det de har bestemt seg for etter grundig forarbeid? Hvorfor skal jeg som kvinne måtte forsvare, forklare og nærmest kjempe igjennom en bestilling i en butikk med en (godt voksen eller eldre) mann bak disken, når jeg får en helt annen behandling om jeg tar med en mann?
(Da får medbragt mann svar på mine spørsmål, og svarene den ofte uvitende og kunnskapsløse mannen får, er saklige og faglig relevante. Jeg som kvinne behandles som om jeg er mindre begavet eller ikke tilstede, selv om jeg stiller spørsmålene, har kunnskapen, og betaler.)
I mitt stille sinn undret jeg:
– Hvorfor holder han ikke seminarer i stedet, om han er så flink at han kan tråkke på kvinnelige kunder? Hvorfor jobber han som ekspeditør i en fotobutikk da?
Etter over 20 år i mannsdominerte yrker, har jeg fått min del av å bli betraktet som kjønnsobjekt, imbesil, kunnskapsløs, verdiløs, og ikke minst: uten respekt. Jeg har levd med at svært mange menn er overbevist om at jeg (og andre kvinner) finner dem uendelig attraktive, og jeg har måttet tåle at jobben har blitt utrivelig om det ikke har vært mulig å skjule at jeg er uinteressert.
Å måtte sette meg i respekt, være tøff og ta igjen, pisse høyere enn visse menn – nei takk. Jeg har fått min dose av #metoo, så er det sagt.
Biffen kom dagen etter dette møtet, og da han nevnte gråskala, strittet alle piggene og langfingrene som hadde vokst frem i mitt indre over natten. En til! Jeg gikk i forsvar.
Biffen er en klok mann, og leste situasjonen. Han tok frem telefonen, og viste bilder han har tatt. Mannen er en dyktig og dedikert fotograf. Biffen fikk en røykepause, og jeg senket guarden.
– Kan vi prøve …?
En røyk senere var det ny økt. Biffen var åpen for forslag, jeg også, nå som vi var forbi den første misforståelsen.
Kan man bruke rasterbelysning på portrett? Jeg konsentrerte meg, modelleringslyset strakk ikke helt til overfor dagslyset som vi lot flomme inn. Jeg stirret på mannen jeg hadde møtt for første gang halvannen time tidligere.
Plutselig kom Biffens tunge ut – med piercing. Jeg knakk sammen i latter, og isen var definitivt brutt.
Legg igjen en kommentar