Da batteriet til øretelefonen som vanlig fløy i en bue fordi jeg snublet og bikkja trakk, bestemte jeg meg. Selv om jeg har kjøpt disse i går og fortsatt nyter lyden, er jeg lei av å ligge på alle fire og lete etter batteriet.
Mine voksne avkom sprader omkring i leiligheten med trådløse øretelefoner, og jeg ser ikke at de har med seg lydkilden. De er – irriterende nok – der jeg har ønsket å være i mange år:
Trådløst. Uten flyvende batterier.
Oppdatering
— Batteri, måpte selgeren.
Jeg sladret. Om batteriet som pleide å komme flyvende når det passet som dårligst, gjerne oppi dårlig oppdratte hannhunder som går løs og vil yppe når min perfekte hund er i bånd, eller jeg må løpe til bussen eller skal sette fra meg vesken et sted – skal bare, og ut flyr batteriet.
Kan alt om det. Eller så er det bare utladet når jeg skal ut og løpe. Det er heller ikke min skyld.
Selgeren flirte. Han trodde sikkert jeg ikke så ham. Og så tok han meg med bort til herligheten, og forklarte meg at jeg antakelig hadde den første modellen til Bose. Den hadde batteri. Jeg øynet håp for verden, etterkommere og miljø: kunne jeg ha hatt dem lenger enn siden i går?
Selger mente bestemt at jeg måtte ha hatt disse i noen år.
Det ble et annet merke fordi det kostet mindre, og har vært vurdert som like bra som Bose, bortsett fra design. Jeg ser ikke hva jeg har på ørene, men må innrømme at jeg likte fargen. Den er diskret, og litt mer feminin enn på de gamle.
Det ble enda en for kort natt. God lyd, trådløst om jeg vil, og aldri mer batterijakt. Eller – kanskje jeg fortsatt skal bruke de gamle til løping.
Legg igjen en kommentar