Jeg har stått fast en stund, lurte på hva jeg hadde tenkt. Hijab og pupp, men hva så? I øyeblikket er jeg inderlig lei av alt som har med hijab og krenkede, sårede muslimer å gjøre, mens vi på den annen side knapt kan ta en viss manns eller religions navn i vår munn uten å risikere trusler og kortere liv.
Prosjektet begynte fordi noen jenter, særlig konvertitter eller dem som har falt utenfor det ordinære muslimske miljøet, lager et stort nummer av at de diskrimineres for sin hijab, og den må de ha på for å slippe å vise sin skjønnhet for menn, men de opptrer samtidig mer sminket enn «normalbefolkningen» i media.
Hijab som religiøs bekledning er ikke et moteplagg, men for å hindre at kvinners skjønnhet tar menns tanker vekk fra deres skaper. Håret anses som «kvinners skjønnhet», det samme gjør fjeset. Derfor skal kvinner ikke pynte seg, ikke sminke seg, og ellers tenke på å dekke seg til så Den Eneste får all oppmerksomhet.
Punkersveis eller hijab – ett fett?
Hijaben er et religiøst plagg, samtidig er den mote, og nei, den er ikke politisk, det var bare da prestestyret kom i Iran, og dessuten er ikke det riktig heller, bedyrer organisasjoner som lever av at det finnes og derfor stadig støtter søksmål på grunn av diskriminering. Vi venter på den første saken om jødehets.
Er hijab et moteplagg, så er det ikke religionsdiskriminering å behandle folk utfra påkledning. Alternativt må punkere også gis det samme vern. Mote er mote, uniform er uniform, og religiøs påkledning er nettopp det.
Det saksøkes og sutres over en lav sko. Jødeforfølgelse nevnes i forbifarten som en nødvendig øvelse for å vise at man bryr seg, og så vender man tilbake til å blåse fillesaker – bokstavelig talt – ut av proporsjoner.
Det Krenkelsens år 2016
Det er mitt inderlige håp at vi i 2016 slo alle fremtidige rekorder i krenkede og diskrimerte norske muslimer. 2016 går forhåpentlig inn i historien som et slags Holberg-år, hvor norske lege og lærde forsøkte å mene noe riktig om hijab, og alle var plutselig litt kunnskapsrike, og ytterst få satte seg ned og leste forskning. Youtube og førsteamanuensiser med tourettes eller deromkring, ser ut til å ha vært viktigste premissleverandører.
Det er mitt håp at vi vil se tilbake på hijab-hysteriet vårt i 2016 med like stor selvironi som når vi ser igjen bildene fra 80-tallet med pusegensere og hårsveiser ingen vil vedkjenne seg i dag.
Rasisme- og islamofobi-disclaimer
Jeg er ikke rasist. Seriøst. Religion er ingen rase, og noen av de mest aktivt fornærmede, krenkede og diskriminerte motepik- eh, unnskyld, hijab-ofrene, er etnisk norske. Jeg har stort utbytte av å snakke med troende og tvilende og aktive avstandstakere uansett retning og politisk tilhørighet, fordi de tilfører også min verden nye fasetter. For meg er det noe av vitsen med å leve i et multikulturelt samfunn: å anerkjenne den andres (rett til å ha sine) meninger og oppfatninger, selv om jeg skulle være forrykende uenig.
Jeg spør og graver fordi jeg er nysgjerrig på hvorfor mennesker tenker som vi gjør. De fleste synes det er spennende, og det blir mange gode samtaler. Det er ofte givende å reflektere nærmere over om vi mener det vi tror vi mener, og hvorfor vi gjør det. Og hvordan man lever med en tro – eller tvil – i et postfaktuelt samfunn som vårt, hvor noen har sett lyset og mener at de har funnet svarene i det som kan måles, telles og veies, og at de kun befinner seg i det de kan forstå på et slikt plan. Jeg synes kvanteteori er spennende, uten at jeg kan si jeg har skjønt alt, jeg liker bare å undre meg og leke med tankene og mulighetene. Likeså er jeg tilhenger av den menneskelige faktor. Den menneskelige natur er som den er, og det å gjenkjenne det menneskelige i «den andre», forstå motiver bak veivalg og mentalt gå med «den andre» et stykke av veien, er forlokkende.
Jeg har selv en tro (eller tvil), og forbeholder meg retten til å si at likesom vi gjenkjenner konvertitter på at de alltid vet når man skal gjøre og si og synge hva, og har de mest bastante fremstillinger av den religionen vi andre ikke en gang ante at var så rigid og trangsynt, så er konvertitter til andre religioner like nyfrelst og begeistret og villige til å forsvare og reklamere for sin nye tro. For å si det rett ut: for meg som er «født» med en tro, så er det uforståelig at presumptivt voksne mennesker adapterer en.