Jeg har sett Tarzan

Kristin B. Bruun  · 31. juli 2016 ·

Jeg har sett Tarzan. Et utvasket knausgårdsk kaffe latte-fjes over en kropp jeg lurer på hvordan de har manipulert sammen, virket forstyrrende. Den tredimensjonale grafikken var bedre enn hva vi måtte nøye oss med i barndommen, da vi ble servert slike ting:
http://www.gocomics.com/tarzan

Sixpacken var forresten åtte. Mora mi er fysioterapeut og mente at allting forstås når det forklares, og selv har jeg tegnet akt hver morgen i tre år og har et grunnkurs i treningslære. Men altså, Tarzan-filmen er ikke en instruksjonsvideo i den menneskelige fysikk, og om man klarer å se bort fra at han beveger seg ulikt med og uten klær, og at han virker smalere og mindre muskuløs i påkledd tilstand, så er det bare å hengi seg til designerkroppen. Kunne de kanskje ha gjort noe med fjeset med det samme?

Min barndoms Tarzan var høy, mørk – MØRK, altså – med ikke fullt så designa men likevel ganske svulmende muskler, og han løp som en skogsmann, ikke som om han hadde øvd seg på en tredemølle. Man kan ikke få alt, da. Jeg hadde uansett satt pris på om de hadde manipulert fjeset til skuespilleren med det samme: mer kjeve og intelligens.

Slossinga mellom ape og mann overrasket en som slang seg kreegah bundolo-skrikende gjennom barndommen, og sloss med de større gutta til neseblodet sprutet.

I stedet for å stå på alle fire og feie motstanderen og bruke alle de skitne triks du har lov til når det står om livet, så kaster mann og gorill- eh, mangani seg gjennom luften hvor de møtes med et klask av et brak, og faller til bakken. Med høy skaderisiko. Så dumme er ikke dyr. At mennesker er det, fikk vi demonstrert i filmen.
Deretter ruller de rundt som to brytere, og så bokser de hverandre. Det sies i filmen at det ikke er gorillaer, det er manganier, som er langt mer intelligente.
De har til og med utgitt egen ordbok – på nett:
http://www.whatsitsgalore.com/etc/tarmangani.html

Hadde de høypannede manganiene vært intelligente, ville de satt seg ned og ventet på at den flyvende mannen skulle lande på dem, og knast seg gjennom den tynne, pelsløse huden mens de holdt de fislete armene og bena mellom åtte av sine tyve fingre.

Men så klart, vår helt med kaffe latte-fjeset og bygutt-boksinga som han lærte etter å ha vokst opp blant dyrene, satte den dobbelt så tunge ap- eh, manganien med den stadig lavere pannen på plass, og krøp seirende og stønnende ut av ringen.

«as we all know, the Mangani are not gorillas, they are anthropoid apes of a somewhat higher and more mysterious order»
(Jeg vet ikke hvor jeg har sitatet fra, men det er fint allikevel.)

Jeg fikk ikke med meg mye av replikker og plott, til det lo jeg for godt, selv om jeg var ganske alene om det. Sånn pleier det å være når jeg går på kino.

Manganiene gikk fra å være høypannede i Burroughs ånd, mens de utover i filmen fikk stadig lavere panner og endte mer opp som gorillaer.

For å minne oss på at de tross alt er manganier, opptrer de (ved en av dem?) som gnu-gjeter på savannen. Som kjent er det massevis av gorill- eh, manganier der gnuene ferdes. Så mange at det har oppstått gnurillas. Gnunganis. De feier gnuene unna med kjekke håndbevegelser, som gnuene selvsagt lystrer. Sånn er det bare i dyrenes verden.
Gnugjetinga er ett av filmens høydepunkter, og av den grunn altfor kortvarig. For alt jeg vet, kan scenene ha vart i 20 minutter.

Gnuflokken raserte forøvrig en hel by, men unngikk heldigvis slaveburene! Alle slavene kom seg ut.

Jeg avslører vel ikke for mye om jeg sier at Tarzan allerede hadde fått sin Jane ved filmens begynnelse.

Jeg var ikke alene om å falle for denne filmen.