Noen ganger må jeg forholde meg til dem som omtaler kunsten i oppstyltede vendinger. Favner spennet, skjæringspunktet og krysning går igjen i omtaler av kunstnere og utstillinger.
Forleden tok jeg turen innom Høvikodden. Det var ikke et bilde som representerte Norsk dokumentarfoto, men nettopp slik beskrivelse.
– Jeg sier ikke mer, skrev jeg da jeg skrev dette, og tenkte at foto av presentasjonen fikk snakke for seg selv. Så ombestemte jeg meg.
Samlet tilbyr utstillingen alternative måter å se og forstå hendelser og situasjoner som former verdenen vi lever i.
Presentasjon av utstillingen Dokumentarfoto, Høvikodden 2019
Jeg stusser over at utstillingen påstås å tilby alternative måter å se og forstå hendelser og situasjoner som former verdenen vi lever i.
En fotograf har tatt mange bilder av seg selv i krakelerte speil. Kvinnens foto av egen nakne kropp gir meg ingen forståelse av verden, kun av hennes sinn. Jeg har ikke bedt om det innsynet, særlig ikke via en utstilling som jeg håpet skulle gi hva den lovet. Jeg er interessert i dokumentarfotografi. Også der kan det lages kunst.
(…) fotografer har utforsket stadig nye måter å dokumentere sosiale og politiske forhold på, og i enkelte tilfeller også å påvirke disse forholdene.
Ibid
Interessant setning, som bare er del av en enda lengre, uten at jeg skal gå inn på det språklige her. Jeg ser ikke at unge som har sex foran kamera i kleine situasjoner og dårlige foto, dokumenterer sosiale og politiske forhold, utover hva den fotografen interesserer seg for.
(Forøvrig skal det sies at akkurat den fotografen viser et portrett som gjør denne utstillingen verdt å se.)
Fotografene som er vist i denne utstillingen, påvirker neppe sosiale og politiske forhold, utover sine egne med en Henie Onstad-utstillingsdeltakelse i CV-en. Jeg unner dem det, men kall en spade en spade, vær så snille.
En annen – flere – viser fattige, slitne og håpløse mennesker i land og situasjoner vi ikke sammenligner oss med. For meg blir dette sosialpornografi, og jeg forstår at noen føler seg bedre av å se det: det er i hvert fall noen man har det bedre enn.
Utstillingen til Avadon ga meg derimot noe å tenke på. Forsvarerne av den såkalte dokumentarfotoutstillingen ble veldig provosert av mitt syn: også Avadon er anklaget for sosialpornografi.
Å sammenligne en rekke ukjente, ikke-huskede (om hundre år) fotografer og fotografier med Avadon, krever sin mann. Eller kvinne.
Jeg ble stående lenge foran flere av bildene til Avadon, fordi de berører meg. I møtet med flere av portrettene møtte jeg meg selv i døren, og det tok jeg med meg ut for videre refleksjon.
For meg er det kunst, og mye av det har dokumentarisk verdi.