Jeg oppdaget at jeg ikke har lagt ut foto på en stund. Det har sine årsaker. Etter omfattende operasjon i en fot for å kunne løpe uten smerter, har jeg vært handicappet, og ikke kunnet bevege meg med ting i hendene.
Nå er jeg tilbake. Det er litt som om jeg har sovet lenge: hvordan vil denne dagen bli? Ofte skifter jeg retning etter en pause. Noe har fått modne. I fjor startet jeg med portrettfoto, og hadde noen klare forestillinger om hvor jeg ville.
Der har jeg vært, nå har jeg ikke noe klart bilde, vil bare videre. Utvikle meg, oppnå dypere innsikt og erkjennelse.
Modningsprosess
Jeg vil fortsatt vise menneskenes verdighet og skjønnhet. Som gammel tegner er min verden nokså fargeløs, og nå bærer fotoene preg av det. I fjor fikk de ha farger. Jeg var litt engstelig for å gjøre for mye med bildene, alt skulle skapes i kameraet.
Gammel mørkeromsarbeider som jeg er, så gleder jeg meg vilt til fremkallingen nå. Jeg går lenger, våger mer.
Jeg vil fange et uttrykk, en sårbarhet, det maskeløse.
Nå handler det om å åpne meg kunstnerisk. Å ta plass, synes og høres. Å kjenne på min egen sårbarhet, uten den blir jeg en kikker, ikke en som kommer under huden på den jeg portretterer.
Så jeg tegner. Og bruker stemmen. Beveger meg der jeg synes. Et godt stykke utenfor min stille komfortsone.
Det har jeg nok godt av.
Stille sone
Å fotografere, skrive og tegne er «stille» arbeid. Man synes ikke, man høres ikke. Man er i fred i sin egen verden. Jeg måtte ut av stillheten, og meldte meg på kurs i stemmebruk.
Har aldri hatt sånn panikk, og så vonde følelser som da!
Jeg satt på en benk sammen med flere ukjente, og alle de andre kjente hverandre, klemte og var veldig glade for å se hverandre. Ingen var glade for å se meg.
Jeg følte meg som en inntrenger, og gjennomlevde episoder fra skoletiden med uvennskap med bestevenninnen, som går sammen med andre jenter i klassen, og du er utenfor.
Ta plass!
Vi ble stilt opp i en sirkel, så alle kunne se hverandre. Det var over min tålegrense akkurat da, og jeg hadde mange vonde følelser over tanken om å skulle tre inn i ringen, si navnet mitt på en eller annen måte, synge, danse, krype, gå, og så skulle de andre kopiere det.
Jeg hvisket navnet, og snek meg tilbake i komfortsonen mens de andre hermet. Og så var isen brutt. Neste runde var lettere.
Det kom flere ut-av-komfortsonen-opplevelser. Å bli invitert inn i ringen av en annen, kopiere dennes uttrykk, endre det til mitt. Har sjelden vært så redd. Det gikk fint. Det var ikke farlig.
Følelsene fra barneskolen slapp taket, og ble etterhvert borte.
Lag en tone
Vi skulle ligge på gulvet og lage en tone. Det ble sterkt. Jeg er glad i «plink-plonk»-musikk, som enkelte av mine kjæreste respektløst kaller deler av mine musikalske preferanser: moderne klassisk og moderne jazz.
Vi skapte et lydbilde som var så vakkert og fasinerende, at jeg ønsket det aldri ville slutte. Tonen min lå og brummet langt der nede, fra bluesregisteret, åpen og mollstemt, og den blandet seg med koret, manns- og kvinnestemmer, noen ganger kunne man ane at tonene ville bli til noe, som en joik som søkte en form, et bilde fra orkestergraven før forestilling, toner som søker sammen fra sin dissonans til harmoni, før de går fra hverandre igjen.
Det var sterkt. Og vakkert. Etterpå var alt fint.
Hva skal jeg fotografere?
Jeg skal fortsatt fotografere mennesker. Nå lurer jeg litt på hvor jeg skal få tak i modeller, jeg trenger flere. Etter å ha vært sliten, er det vanskeligere å begeistre og engasjere, så jeg må jobbe med meg selv for å hente inn folk.
Jeg vil også bruke noen betalte modeller, og tenker ut hvordan jeg vil lage disse bildene. Jeg planlegger for første gang aktfoto. Der bruker jeg kun modeller jeg kjenner.
Først må jeg uansett finne ut hva jeg vil gjøre med portrettene i høst: lage «mood boards».
(Liker ikke uttrykket – det må da finnes et godt norsk ord?
Det beskriver uansett hvor jeg er i prosessen.)
