Det morsomste med å tegne levende modell, er at de har ulikt uttrykk. Få vet hvor hardt modellene jobber. De trener, de øver, de prøver ut stillinger som de kan holde. Og de holder ut, selv når det er vondt og slitsomt.
Hun står som om armer og ben er uten vekt. Jeg forsøkte å fange uttrykket, og ønsket en levende, mer poetisk strek. Samtidig forsøkte jeg å abstrahere og lage kontraster.Jeg måtte ljuge på henne det siste benet, og det var litt dumt, siden det var i en komplisert vinkel. Sorry, altså!Jeg er litt tung på labben som tegner, så å forsøke å fange modellens lette, luftige uttrykk ble en poetisk reise.Lang stilling, å holde samme stående stilling lenge, og å finne tilbake i den flere ganger, krever mye av modellen. Tegneren var for tung på labben innledningsvis. Utforsket hva som skjer om ingen strek er rett, og om jeg skjelver litt, legger inn litt vibrato, så å si.
