– Hvorfor tegner du ikke i Dag og tid, slik du gjorde for Norsk Oljerevy? Spørsmålene om illustrasjon kommer igjen.

Utfordringen ligger i å forklare hvorfor man bør velge ett uttrykk og motiv, fremfor et annet – og når. En ting er hva den enkelte liker, noe annet er helheten det skal settes inn i. Hvis man ikke har erfaring med å vurdere illustrasjoner, vil man gjerne ha det man synes er finest. Det er ikke alltid det blir best.

Kvalitet og plassering

Når jeg lager en illustrasjon, er det to forhold som er viktige. Det ene er kvalitet. Kvaliteten skal alltid være høy.
Det andre er hvor illustrasjonen skal vises. Skal den trykkes, eller publiseres digitalt?

Er dette hovedillustrasjonen, eller skal den løfte frem et plassmessig mindre innlegg i en større sammenheng? Skal den stå sammen med  andre illustrasjoner eller foto?
Skal den utkonkurrere disse, som i reklame, eller skal den komplementere – som et element i et oppslag? Dette gjelder primært på trykk.
I digitale medier gir det seg stort sett selv, da blir illustrasjonen stående nokså alene, eller de dukker opp på skjermen i rekkefølge.

Ingen konkurranse

I Dag og tid er det vanligvis en stor tegning som plasseres midt på en dobbeltside (oppslag). Hvis jeg også leverer tegning, vil illustrasjonene konkurrere. Det er ikke bra.

Da jeg ble spurt om å illustrere, måtte jeg tenke ut en helt ny stil. Tidligere har jeg malt eller tegnet. Det siste året har jeg lært  å bruke kollasj som teknikk. Først til satiretegninger, og så til mer «alvorlige» illustrasjoner.

 

Litt dypere – for smakens skyld

I Dag og tid får jeg boltre meg i filosofi, kunst- og religionshistorie, tidsepoker, ordspill, begreper, eventyr, for å besette rollene på den bittelille scenen. Jeg får sette aktørene i fastspikrede dramaer fra kirkehistorien inn i andre roller. Å se dem gi liv til andre fortellinger.  Jeg får være så dyp jeg vil.

– Det er ingen som vet hvem de figurene er, innvendte en venn.
– Jeg er helt sikker på at noen må vite hvem og hva jeg har hentet frem fra glemselen, svarte jeg. Han så skeptisk ut. Jeg nevnte i fleng kunsthistorikere, konservatorer. Han så på meg, og sa ikke mer om det.

 

Hans Henrik Ramm trengte karikaturtegner, sa tante

Min tante hadde vært i selskap, og der hadde Hans Henrik Ramm spurt om noen kjente en karikaturtegner. Hun hadde nevnt meg, og at han hadde sagt jeg måtte ta med noen tegninger og komme innom. Jeg fikk panikk: jeg kunne jo ikke tegne.

Det ble en stor tegning av unge Jens Stoltenberg, fra før han fikk det slitne og desillusjonerte the show must go on but I lost my faith-draget i fjeset. Og en mindre hvor han skulle følge i sin fars fotspor, mens det så ut som om han gikk baklengs, sammen med en tegning av forfatteren Jan Kjærstad, som tryllet vaffelhjerter og penger på avveie ut av sin gammeldagse skrivemaskin.

Jeg fikk jobben – og panikk: jeg kunne jo ikke tegne! Jeg hadde lurt alle!

Nabokjerringa

Min gode nabo ble årsak til at jeg leverte og leverte og leverte. Hun målte meg opp og ned. Ingen glede over at jeg hadde fått jobb, nei:
– Du kommer ikke til å klare å levere, for du er så perfeksjonistisk!

Jeg fikk plutselig ti strittende langfingre, og akutt punkersveis. Det var den foten bak som skrekkslagne Kristin trengte. Hver gang motet sviktet, og jeg vurderte å ringe og bekjenne at jeg ikke kunne tegne, så jeg for meg fjeset hennes, og de åtte ekstra langfingrene strittet iltert under hårpiggene.

Jeg er fortsatt glad i henne. Uten henne hadde jeg ikke laget en illustrasjon, hadde sikkert jobbet med noe trygt og kjedelig, og vært dypt ulykkelig.

 

Ta plass!

En av mine kunstlærere sukket oppgitt over at jeg gikk unna når de spisse albuene kom frem. De andre kunne bråke og sloss om sine plasser i solen, jeg trakk meg tilbake til tegninger og malerier med såre følelser over verdens ondskap, og menneskenes samme.

I Norsk Oljerevy tegnet jeg primært til portrettintervjuet. Det var fritt frem for å breie meg. Til tross for at jeg led av «impostor syndrome«, og trodde jeg ikke kunne tegne, forsøkte jeg virkelig å ta plass.

Til å begynne med valgte jeg feil fremgangsmåte: det var originalene mine som tok plass! De første var omkring A2-størrelse.

Den gangen var det ingen app eller «padde» som gjorde jobben nesten like bra, bildene måtte gjennom reprokamera. Hvis de var for store for å få plass på glassplaten, så måtte de skannes på dyre maskiner.

Trykkeriarbeide var kostbart. Jeg fikk en vennlig henstilling om å redusere størrelsen på tegningene som kostet like mye å redusere, som jeg fikk i betaling. Det ble A4 etter det.

På denne tiden gikk jeg over fra blyanttegning til akvarell. Den gang ble karikaturer tegnet i svart blekk på hvitt papir, og jeg tror Finn Graff kanskje pyntet en og annen tegning med en dæsj rødt.
Antakelig var jeg den første som leverte karikaturer/portretter i akvarell.

Min siste tegning for magasinet leverte jeg i min mormors bisettelse. En epoke var over.

 

Slutt – en ny start

I årene etter gikk jeg uten å tegne annet enn en skisse her, en sau der, uten mål og mening. Jeg tenkte at jeg kunne bli kunstner når jeg ble pensjonist, og heller jobbe med realfag så lenge. Være fornuftig, og fokusere på karriere og velstand.

Det er ikke meg, men jeg gjorde mitt beste, og ble mer og mer ulykkelig. Av hensyn til meg, sparer jeg oss for bilder fra denne tiden.

 

Evig romantiker –  IT

Siden jeg ikke kunne tegne, og Norsk Oljerevy var historie, underviste jeg i alt innen IT med gode resultater i noen år: grunnleggende innføring i hvordan man bruker maskinen som gjorde dyktige mennesker inkompetente over natten, til avansert tilpasset den enkelte.
Programmering for web, systemere og basere hele nettsteder på databaser og dynamiske sider i PHP og javascript.
Webgrafikk, sertifisering i Photoshop. Innføring i markeringsspråk.

Jeg lagde illustrasjoner som viste hva som skulle gjøres for javascript, hvordan man lagde morsomme løsninger i Photoshop, og skrev mange veiledninger,  «tutorials» på nytt norsk.  Med tiden lagde jeg flere informasjonsløsninger, med andres og egne foto og illustrasjoner.

En periode jobbet jeg som informasjonsrådgiver ved et større universitet, og da jeg kom tilbake til Østlandet valgte jeg en ytterst beskjeden stilling av private årsaker. Meningen var å drive med kunsten  ved siden av.
Da det ble nødvendig å slippe taket også i den beskjedne stillingen i 2016, fikk jeg en frihet jeg ikke hadde hatt på lenge.

Uten jobb, uten behov for å oppføre meg «spiselig», kunne jeg sprenge grenser. Jeg kom i kontakt med kunstneren og rebellen Thomas Knarvik, og et vennskap utviklet seg til stor inspirasjon. Jeg var dypt betatt av illustrasjonene hans, streken, frekkheten, og åpnet forsiktig opp. Det var jo ikke nødvendig å være fullt så frekk, men litt …?

Thomas fikk gjennomgå mye. Hvem andre kunne jeg skildre så grenseløst og slemt? Jeg begynte å eksperimentere med kollasj, og holdt meg allikevel til det jeg var mest trygg på: tegningen. Thomas støttet og oppmuntret. Jeg blomstret.