Karikaturer og ytringsfrihet – Kristin B. Bruun

Ytringsfriheten – et flott ord i festtaler, men hvem har den? Hva om mitt “offer” hadde vært mørkhudet og/eller hatt religion som forbyr å spise gris? I dagens klima risikerer jeg straff for mine ytringer.

Siden Ulf Leirstein som nærmest velter seg i griseri er etnisk norsk (les: hvit, ikke “muslimsk utseende”), kan jeg fortsatt fremstille ham på en måte han sikkert finner sårende. Hadde han ikke vært “etnisk norsk”, altså ikke hatt hvit hud og blå øyne, ville min kommentar kunnet defineres som rasistisk, og jeg ville kunnet tiltales og straffes.

Handling eller hudfarge?

Jeg har alltid tatt folk for det de velger å si og gjøre, uansett tro eller etnisitet. Et godt menneske er et godt menneske uansett religion eller utseende, det samme gjelder en drittsekk.

Er jeg ikke rasist når jeg tegner en etnisk nordmann som gris hvis han oppfører seg som en, og er jeg rasist om jeg hadde tegnet en mørkhudet – eller for å si det litt folkelig – en islamsk eller jødisk “utseende” person  som gris for samme oppførsel?

Jeg vet godt at jeg ikke er rasist, jeg er fargeblind for det politiske og for det ytre, det er fortsatt og til enhver tid hva personen gjør eller blir utsatt for som danner mitt syn. Men nå er det blitt vanskelig å kommentere, for  ytringer er blitt langt mindre frie. Nå må jeg vurdere forhold som jeg aldri har tenkt over før når jeg tegner noen: har de en hudfarge? Har de en religion? Ser de ut som om de kan ha en religion?

Fortsatt henges psykisk syke ut og trakasseres hjerteløst i sosiale medier uten at noen bryr seg. Det synes jeg er et paradoks.

Alle tegninger: Kristin B. Bruun