Gunnar Tjomlids blogginnlegg handler ofte om voksnes sex med barn. Også der dette er saken uvedkommende. I et innlegg med banale betraktninger over at våre verdier og perspektiver forandrer seg med tiden – og påvirkes av kulturen, tydde Gunnar Tjomlid til tvilsom litteratur som Wikipedia og en  enkeltstående forfatter om opprinnelsen til likekjønnet sex.

At Wikipedias artikkel er merket med at den mangler referanser og dokumentasjon, affekterer ikke Tjomlid. Da jeg påpekte at slike tanker er forventet hos tolvåringer, og at man ikke blir like imponert når folk på Tjomlids alder fremmer dem uten dypere refleksjon, ble det bråk.

Sitat Gunnar Tjomlid

“Om jeg var en mann av Etoro-folket på Papa Ny Guinea, ville det være en selvfølge for meg å tilby min erigerte penis til unge gutter, skilt fra sine mødre i ung alder, for at de skulle suge på den og ta til seg min livgivende sæd. Det skulle bare mangle. Noe annet ville være helt umoralsk.

Skulle jeg la de unge guttene forvitre og dø? Nekte dem retten til å begynne å produsere sin egen sæd slik at de kunne få barn selv en dag? Selvsagt ikke. Jeg er da ingen barbar heller. Så sex med guttene ville være en selvfølge, en moralsk nødvendighet, for meg som for alle menn av Etoro-folket.

Det ville sittet i ryggmargen min. Sex med barn ville for Etero-Gunnar være en livgivende naturlov, like naturlig som å spise mat for å overleve. På samme måte som det ville vært det for gamle greker-Gunnar eller romer-Gunnar, som også praktiserte pederasti til den store olympiske gullmedalje.”

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med

Tjomlid vil selvsagt forsvare seg med at dette var et eksempel, men kan det forsvares at mannen som har fått så mye kritikk for sin forherligelse og bagatellisering av voksnes sex med barn, samt forkjempelse for reduksjon av seksuell lavalder fortsetter med dette uten å bli motsagt?

Tjomlid vil påberope seg ytringsfriheten, som han selvsagt står fritt til å benytte til sine avskyelige budskap. Liksom jeg benytter den til å konfrontere ham.

Tjomlids klakkører forhåndssutrer over at stakkars Tjomlid nå vil bli hengt ut som pedofil igjen. Tjomlid henges ikke ut som pedofil, men en noterer seg at hans følgere lukker øyne og ører for hva faktisk skriver, og febrilsk liksom-diskuterer hva Fugelli egentlig mener i artikkelen som Tjomlid henviser til. Det er et sært skuespill, og noen bør vekke opp den gjengen: ingen liker å bli lurt.

Skaff dere et rom, Tjomlid

Tjomlid bør forbeholde sine sexfantasier til samtalene med terapeuten han åpenbart trenger, og slutte å sutre over at folk flest reagerer negativt på hans stadige forsvar for, idealisering og omtale av sex med barn.

Det er mange nok av barna som har vært utsatt for slikt Tjomlid bagatelliserer, og som sliter med å holde seg i live som voksne. Selvmordstallene er ikke så hyggelige at Tjomlids idyllisering kan forsvares.

Tjomlid og hans terapeut oppfordres til å skaffe seg et rom og holde hans videre fantasier om sex med barn unna det offentlige rom. Forhåpentligvis: ferdig snakka.

Personangrep som metode

Jeg tilhører ikke lenger de 0,05 hemmelige prosentene av Gunnar Tjomlids leserskare som ikke forstår hva han skriver, nå er jeg blitt en “skvatt gal” ” stalker” man bør holde seg unna, og som skal ha kalt en ukjent person for “negerhore“. Dessuten skriver jeg “bare dritt“.  Det er uansett ikke svar på eller korrigeringer av mine innvendinger mot Tjomlids innlegg, hvor han kaster ut en rekke baller som “eksempler”, uten å fange dem opp.

Som sagt: Man forventer dette av tolvåringer. Ikke av folk på Tjomlids alder. Gunnar Tjomlid som har en egen fanskare som anser ham som mentalt oppegående, skarp og dyktig. Og som rykker ut i forsøk på å knuse enhver vettug kritisk stemme som måtte formaste seg til å nevne keiserens mangelfulle påkledning.