Mine eldste barn vokste opp i farens fotostudio. Det første barnet stort sett i sekk på min mage i mørkerommet, etter lange turer i vogn med fotoapparat. Det var før kjemikaliene ble farlige.
Det tok 18 år før jeg lærte å fotografere, utover å komponere og velge pressing av film. I 2005 byttet jeg ut den gamle, trofaste analoge Leicaen med første digitale kamera, et Nikon D200 kjøpt på best-i-test.
Det ble læring da jeg umiddelbart kunne se hva som skjedde hvis jeg endret den ene eller den andre innstillingen.
Det tok tre år før jeg turte å gå over til Raw-format: modulen til Photoshop virket avskrekkende, så jeg «fremkalte» mine JPG-bilder via lag og redigering av nivåer.
Hele tiden drømte jeg om å ha fotostudio.
17 bilder om dagen i tolv år
Tolv år senere hadde jeg tatt i snitt 17 bilder om dagen med mitt Nikon D200. Beskyttelsen rundt kamerahuset flagret, og det krevdes etterhvert egen teknikk for å håndtere det velbrukte kameraets slitasjeskader. Jeg var blitt Nikon-pike, og investerte i Nikon D500 våren 2018 med et godt hverdagsobjektiv, og det beste portrettobjektivet jeg kunne finne. Nå skal det fotograferes mennesker, ikke blader og blomster!
Fotostudio – må ha lys
Våren 2018 realiserte jeg en gammel drøm fra den gang jeg bodde i fotostudio. Jeg kjøpte to lys fra Elinchrom, med en grunn, liten oktoboks og tilsvarende softboks, og bestemte meg for å gå over til portrettfoto, etter mange år ute.
Nå tar jeg plantene og dyrene med meg inn, og setter lys på dem. Først i gangen.
For å forme lyset, satte jeg opp diffusor av stoff kjøpt på Ikea. Piazzavakost og gulvlampe som stativ.
Fra stuen til det minste rommet
I dag er studioet klemt inn i det minste rommet. Der har jeg satt opp en «v-flat», et hjørne med en svart og en hvit side, som kan brukes som bakgrunn og lysformer.
Det blir akkurat plass til modeller som må snike seg under lamper, bakgrunnsstativ og det mobile hjørnet.
