Jeg går nå her under trærne, og undrer over naturens finurlighet, mens jeg snubler over tørre klynger med kantarell.
– Naturens katedral, kaller de skogen.
Jeg har aldri likt å følge andres stier, og går heller matrise. Mer enn en gang har jeg rotet oss bort. Det er i orden. Alt – også eller særlig stier – fører før eller senere til sivilisasjon.
Jeg er fascinert av at de gamle, tørre bladene fortsatt klamrer seg til kvisten de falt ned på, eller kvisten de har grodd på, midt i årets nye, grønne, livskraftige.
