Det tar litt tid før høstens tegning starter – for meg. Denne uken var jeg i Bergen, hos fotografmester Hans Jørgen Brun (med en u). Jeg har ikke landet enda. På veien hjem så og så jeg på de andre reisendes ansikter, og forsøkte å forestille meg hvordan de kunne formes med lys foran kamera, og på hva jeg hadde lært om lys hvor og hvorfor.
Dino måtte være reisehund: først 10 timer på tog, etter halvannen times venting på stasjonen (så glad jeg er for å ha lært alle hundene mine å tømme seg på kommando), og så tre dager på hotellrommet, med frustrerende korte lufteturer i bygater, og på byplen.
Vi brukte 11 timer på toget hjem igjen, og jeg trodde jeg skulle få tømme hunden underveis, men ble føyset tilbake av overkonduktøren, som sikkert så for seg at lufting av hund innebærer en ordentlig tur, ikke bare tømming.
Stolt av Dino, som holdt ut! Har fått mye skryt for ham, han har jo oppført seg eksemplarisk. Deilig med hund som ikke går i møblene, det er nesten eneste fordelen ved å ikke ha hjemmeboende tenåringer og andre som evner å sette hundeøyne i Grimme Moder, så selv mitt hjerte smelter, og jeg gir etter:
– Kan vi ikke ha hund i sengen, mamma?
Vi er hjemme, og endelig i gang med frekvens på blodspor. Jeg må lære meg å lese Dino raskest mulig nå, for å kunne støtte ham der det trengs, og ellers la ham gjøre det han kan best av oss.
Og det sier jeg dere, barn: er støvlene impregnert fra butikken, så skal de IKKE smøres med lærfett! Og ikke fall for fristelsen klokken halv tre om morgenen, bare fordi du finner en boks med lærfett på kommoden i gangen!
Mine støvler er kanskje tørre i morgen, etter to døgn på badegulvet med full varme, og en dag i sol og vind.