I Folketeaterpassasjen med Marc Quinn og Sean Henry

Marc Quinn tok først for seg den ødelagte kroppen. Så tok han for seg den perfekte kroppen, og «ødela» like godt den og. Skulpturen Sphinx fremstiller modellen Kate Moss i en forvridd positur.

– This is not a portrait of a person, it’s a portrait of an image twisted by our collective desires. She is a knotted Venus of our age, uttalte Quinn om verket i 2006.

– Skulpturen av Kate Moss er ikke ment som et portrett av modellen slik hun faktisk er. Det er et portrett av et kollektivt bilde, og måten det bildet er bygget opp og forandret av vårt kollektive begjær, sa Marc Quinn. Skulpturen er støpt i bronse, og malt hvit.

Magasinet Kunstkritikk var ikke nådige i sin omtale. I nedsablingen av Christian Ringnes park med hyllest til det feminine, avsløres ikke noe kjennskap til kunstnerens konsept, og tanken bak skulpturen. De var opprørt over det de åpenbart oppfattet som nedvurdering av kvinner og kropp. Ringnes forteller selv at prosjektet med skulpturpark har «slanket» hans kunstsamling: en del hadde ikke høy nok kvalitet, og ble sanert fra samlingen, og det er kommet inn verk av faktisk betydning og relevans.

Etter #metoo-kampanje og oppmerksomhet om kravet til kvinners utseende og kropp fra botoxfylte panner og helt ned til kosmetisk intimkirurgi, så kan det være verdt å dra den gamle skulptur-saken frem i lyset igjen. Og denne gangen å la kunstverkene få være kunstverk, uansett om man liker eller misliker eieren og Ekeberg-parken. De to skulpturene i Folketeaterpassasjen er gode valg, som ser ut til å bli mer relevante med tiden.
Fremsynt og godt tenkt av dem som bestemte.

Marc Quinn har tenkt mer om sitt tema – som omhandler langt mer enn en kvinnes (faktisk ikke Kate Moss) kropp – enn det norske kulturvakter fikk med seg da stormen raste. Håper du får en fin opplevelse! Videoen varer nesten 25 minutter. Det handler spesifikt om Kate Moss-prosjektet fra omkring 14 minutter.

 

Woman (being looked at)

Sean Henry tar for seg det ordinære mennesket. I likhet med Marc Quinn maler han sine bronseskulpturer. I motsetning til Quinn maler han med farger, som det ble gjort på de gamle hellenske statuer. Temaet til Henry er det vanlige, sårbare mennesket, ikke det forvrengte, idealiserte, menneskeskapte idealbildet som Quinn utforsker.

Bronseskulpturen Woman (being looked at) som står i Folketeaterpassasjen er 2,60 meter høy, og er malt med allværsmaling.

Takk til IngunniOslo, som åpenbart kjente til Sean Henry fra før, og derfor omtalte skulpturene og lenket opp til den første videoen jeg fikk se. ♥

En annen som overrasket med den kunnskapen hovedstadens kulturelite ikke hadde, er fitnessbloggeren
Richard Bjerkøe, Robust Dad. Skulpturen Walking Woman  som for anledningen skiller seg ut med sin mangelfulle påkledning, går uanfektet gjennom vinteren med sine 2 meter og 17 centimeter. Far og sønn henger på Henrys verk, mens de smiler til fotografen.

 

 

Folketeaterpassasjen som kulturforvalter

Folketeaterpassasjen har mye å gå på når det gjelder å informere om arkitektur, historikk og ikke minst de utstilte skulpturene. På hjemmesiden deres var det i dag  kun oversikt over hvilke firmaer som har tilhold i den gamle Operapassasjen, og lenke til events. Håper dette tar seg opp.