Det er kjedelig å posere, så jeg begynte å danse. All ære til modellene, som står tålmodig, tar direktiver, foreslår og holder ut litt lenger enn til for sliten.
For mange år siden lærte vi å fotografere med raster på lyset, for å rette inn lysstrålene. Vi brukte det på modellens hår og skuldre, for å tegne en kontur.
Veldig lite ble skarpt på de første bildene. (Og nå ser jeg at hunden klarte å gjøre det igjen. En kjent oppdretter sa at labradoren røyter to – tre ganger i året, og det er hele tiden. Gulvet ble vasket i går.)
Det var veldig morsomt at dagslyset og det kunstige lyset kunne brukes i samme bilde. Det er mange år siden jeg brukte blitz på kamera for motlysbilder.
Man kan ikke sette «spisslys» på en hund. Jeg har prøvd det, og vet nå at det ikke fungerer sånn. I hvert fall ikke med den ville hunden jeg har. Han har fra ganske tidlig forstått at der hvor jeg ser eller enda bedre: peker kamera, der er det noe jeg er interessert i. Da er Marley også interessert i det. Kanskje det er lurt å komme til det – hva det nå er – først. Marley er ikke den som tenker seg om to ganger, før jeg nesten brøler at han skal forbli på plassen sin.
Marley samarbeider, han vet at det kommer belønning hver gang det lyset blinker, og han er i fokus.
Spisset lys på tulipaner
Jeg ga opp hunden som modell for spisset lys, og tenkte at det måtte fungere med tulipaner. Det gjør ikke det. Tulipaner er små ting, og dette lyset er mange ganger for stort. Til dem trengs det dører foran lyset, for å regulere lysstripen som slipper gjennom. Det har jeg ikke.
På slutten av dagen, etter noen lengre økter også med andre modeller, var det endelig klart for tulipanene. Jeg likte dramaet som lyset skapte, der de gamle og nye står sammen og «danser» rundt hverandre.
For meg så det ut som om den ene tulipanen vrir seg i smerte. Og da ble det et interessant motiv: en tulipan som nærmest klasker seg på pannen, stønner og bærer seg over – er det at dens partner nå står ribbet for kronblader, ungdom og skjønnhet?
