Jeg er sånn som sitter og prater med en på en fest. Om ordentlige ting som berører oss.

Å stå overfor ukjente mennesker, er utrolig spennende. Hvilket univers har de på innsiden? Hvordan ser verden ut der innefra?

Reisen i «den andre» er viktigere for meg enn å reise fysisk.

Gjennom portrett-prosjektet, som helt sikkert ender opp med utstilling, har jeg fått lære mer om lys og fotografering av mennesker, og å samarbeide med modellene. (Trenger forøvrig fortsatt modeller! Ta kontakt via skjemaet.)

Portrett

Å fotografere mennesker har alltid stått for meg som det største, det jeg har ønsket høyest, og oppfattet som aller mest skummelt.

Hvordan vise det vakre mennesket jeg ser, uten å tråkke over grenser?
Hvordan vise frem det vakre, sterke og sårbare mennesket jeg har foran meg?

En lang reise

Dette er en reise, en av de mest krevende og givende jeg har gitt meg ut på. Den kommer ikke til å ta slutt.

Jeg blir aldri en morsom fotograf med stæsj og kreative påfunn. Jeg tror jeg fotograferer som jeg tegner: en stadig søken etter å se – på nytt. Og litt bedre.

Fra en litt annen vinkel – og den undringen over hva som forandret seg fra det ene mikrosekundet til det andre, og som gjør at det ene bildet er grensesprengende og interessant, mens det andre bildet er helt ok.

For mange år siden fikk jeg stilt et personlig horoskop. Til tross for at jeg er skeptisk, bet jeg meg merke i påstanden om at jeg stadig prøver å hente stjernene ned fra himmelen. Det lar jeg gjerne bli en sannhet.