Prosjekt selfie – nokså uten filter

En relativt kjent norsk samfunnsdebattant lagde en filmserie, hvor hun og noen av venninnene fremstilte seg som rollemodeller og forbilder for unge kvinner. Alles fjes, med to unntak, er skåret, fylt opp, sydd og sprøytet av skjønnhetsindustrien. Jeg innledet «Prosjekt selfie» som protest, og ikke helt uten humor.

De angivelige rollemodellene og forbildene viste seg med lepper så fylt at de smiler som Jokeren, øyenbryn uten bevegelse, en har porselenshud i fjeset over en hals som avslører alderen. En annen har investert i å gå og sitte pent og rett i ryggen, og å posere yndig. Det tragikomiske når sin topp når de forsøker å si noe forståelig om ulike temaer.

– Hvor blir det av de intelligente barna når de blir voksne?

En av de to som ikke har investert stort i skjønnhetsindustrien, har gode poeng, men overkjøres av programlederens springende, usammenhengende og etter min mening meningsløse ordflom. Jeg er kanskje hard og urettferdig, men at dette skal være rollemodeller og forbilder for dagens unge kvinner, vil jeg motsette meg.

Min morfar pleide å spørre retorisk:
– Hvor blir det av de intelligente barna når de blir voksne?

Med slike rollemodeller og forbilder, er svaret gitt. De er skylt ut med aromabadevannet langt før de har nådd voksen alder.

 

Den feministiske kjepphesten må med

Da jeg var liten, måtte min mor skrinlegge drømmen om en datter som var ladylike. Jeg hadde mange forutsetninger for å lykkes, om vi ser bort fra personligheten min. Og min mors oppdragelse: jeg skulle behandles likt med guttene, altså brødrene som det var flest av hos oss.

Jeg ble sett for evner og handlinger, ikke for genetikk. Når min mor omtalte meg, beskrev hun meg ut fra evnene mine, ikke som snill, pen og søt.
Min barneskolelærerinne ga meg min livsgave da jeg var omkring ti år.
Min mor fortalte at lærerinnen sa:

– Kristin er klassens mest originale tenker.

Det er en gave for livet til en liten pike. Skjønnheten vår forsvinner. Allerede når vi er 25, er femten år gamle jenter vakrere enn oss. Det er bedre, og gir langt mer igjen av psykisk velvære og dermed samfunnsnytte, om man ser jenter for det de kan gjøre noe med selv: deres evner. Som tenkeevne. Humor. Ikke deres gener.
Et vakkert fjes er vakkert, men uten noe mer, falmer det raskt.

 

Retten til å velge – en feminist ble født

En del av min oppdragelse inkluderte danseskole. Mine brødre gikk på danseskole. En av dem syntes det var gøy, og jeg tenkte at jeg også hadde lyst til å gå. Det var jo sånt barna gjorde der jeg kom fra.

Eller ikke: jentene kunne ikke by opp, men måtte sitte langs veggen og vente på å bli valgt. Uttrykket «veggpryd» kom opp: de som ikke ble valgt som dansepartner, og måtte sitte på stolen og se på de andre danse fordi hadde gjort feilaktige valg av foreldre og genetikk.

Så ydmykende! Hvordan kunne de voksne bestemme noe slikt, i vår tid, med likhetsskole hvor vi ble innprentet at vi var like mye verdt, og at kjønn ikke hadde noe å si?

Jeg ble fylt av avsky mot danseskolen, og i en kort periode mot deler av min familie som fant seg til rette der.
Det opplevdes som et svik mot alt jeg ble innprentet til daglig i skolen, og også hjemme. Hvordan kunne de tillate det på denne arenaen?

Å se voksne kvinner dra med seg denne ukulturen hvor kvinner vurderes ut fra valg av gener, får frem mitt mest satiriske. Det er kanskje en fordel ved å vokse opp som eneste jente blant brødre: man blir inderlig forbannet over kjønnet forskjellsbehandling, når man ser det som en selvfølge å bli likestilt fra barndommen av.
Vi snakker ikke med folks utseende. Vi søker ikke trøst i folks ytre. Våre verdier bekreftes ikke av folks utseende, med mindre vi velger en «trofépartner».

Skjønnhet – hva er det?

Vakre kvinner som etter min oppfatning er smellvakre, kjører på med mer og flere filtre, som får dem til å se ut som forvokste barn: store øyne, stort hode, selvsagt utringning med dyp kløft, og ellers barnekropp.

For meg virker det som om narsissismen har tatt overhånd. Og ikke minst at min generasjon nærmest karikerer dem som er 20 – 30 år yngre, i forsøkene på å være «med». Det er jo ingen som er så «ute», som dem som desperat forsøker å være «inne».

Det er noen fordeler ved å vokse opp uten skjermer og speil over alt. I stedet var hjemmet fylt med bøker. Jeg måtte lage de mentale bildene og tenke tankene mine selv. Når man leser, får man tid til å reflektere, ta stilling, fordøye.

Jeg tror det er sunt, og har dyttet bøker og høytlesning på barna mine i posevis. De vokste opp med skjermtid, og det var få speil og ingen badevekt i hjemmet. La jeg på meg, ble barna glade. De ble sendt ut for å kjøpe cola og godteri: man må trøstespise. De gikk jo av igjen, de kiloene.
Jeg mistet ingens kjærlighet av dem.

Sveip over dem

Mine venner vet at de må holde Tinder og lignende apper skjult for meg. Jeg blir opprørt om mennesker jeg respekterer og er glad i, vekter andre ut fra sveip og gjensveip. Man vurderer ikke en person ut fra utseende alene i min verden.

– Pling, lyder det dempet fra flaue venners lommegjemte mobiltelefoner.
– Snøft, svarer jeg.

Jeg unner dem av hjertet de skyldbetyngede blikkene når de gjør seg ærend på toalettet, og håper at jeg er så dum at jeg ikke skjønner. Jeg er mor til tre, og har vage minner om en gang jeg selv var ung, og i enkeltes øyne sikkert litt dum, så de kan bare drømme.

Jeg vil kjempe imot at en stadig trangere (og dummere) utseendemal skal definere oss. At voksne kvinner må se ut som barn, med for store hoder, store øyne, fullstendig rynkefrie, og helt uten verdigheten alders klokskap og erfaring gjerne gir.

Likeverd

Vi har hatt kvinnekamp i hele mitt liv. Jeg vokste opp et sted hvor man lo av feminisme, samtidig som flere av mine forfedre og -mødre har vært feminister i praksis. Ikke i spektakulære tog med slagord som at «Nå vil vi ligge øverst», men gjennom stille arbeid med likeverd for alle, uansett klasse og kjønn. Halvor Schou var for eksempel sterkt i mot barnearbeid, og han avsatte 10 000 spesidaler til et grunnfond til Hjula fabrikkarbeideres pensjonskasse. Fabrikkarbeiderne var i hovedsak kvinner. Altså en kvinnesaksmann, eller som jeg liker å si: en menneskesaksmann.

Hans sønn Olaf Schou ble mesen. Han hjalp blant annet Harriet Backer, og en hel rekke andre kunstnere, så de skulle skape sine fantastiske bidrag til norsk ånds- og kulturliv. Her er så underlig, skrev Obstfelder, med Olaf Schous støtte.

Christopher Bruun ble beskrevet som en Brandsk figur, som sto alene i mange av sine kamper, og som påvirket samfunnet med folkehøyskoler og mye mer.

Hvordan skal vi få slike mennesker med dagens kultur, hvor alt handler om å bli likt, å få stemmer? Man må våge å være upopulær, våge å stå oppreist når skittstormen treffer. Å ikke bøye seg for misunnelsens hersketeknikker, hvor utseende og seksuell tiltrekning er blitt viktige våpen.

Våg å stå alene

Jeg ønsker at dagens unge kvinner skal søke noe annet enn  å bli bedømt. Jeg ønsker dem oppmuntring til å bruke sine evner, at de får bli kjent med sitt eget indre i stedet for hva genetikken gir dem.

Jeg ønsker at deres egne drømmer og ønsker skal være viktigere for dem enn behovet for å tilpasse seg, og å lykkes i konkurransen særlig kvinner ydmyker seg og sine medsøstre med deltakelse i: å bli bedømt for sine gener. Eller for sin kirurg.