Reptilhjernen vs cortex

Reptilhjernen overtok kontrollen, og cortex ble tilsidesatt. Det ble en opprørende, og i ettertid interessant og lærerik opplevelse. Staver registrerer form og bevegelse!

Jeg har vært litt lei av meg i det siste. Det betyr oftest at noe modnes. Mellom hver økt ser jeg på det jeg laget sist, fordi jeg vil videre. Alltid mot en friere strek, mer tolkning, mindre etteraping av naturen, større abstraksjon. Samtidig er det gøy å tegne “riktig”.

Når jeg tegner, glemmer jeg meg. Alt handler om å se, fortolke, uttrykke. Konsentrasjonen – tilstedeværelsen – er på topp. Det er sjelden jeg ser på hva andre gjør, før vi er ferdige. For meg kan det virke forstyrrende, stort sett jobber jeg med noe jeg har bestemt meg for på forhånd, og det krever full tilstedeværelse. Under disse øktene diskuterer jeg ikke politikk eller religion, for å si det sånn, men prioriteter inntak av te og jaffa-kaker.

En misforståelse

Ved en misforståelse flyttet en av tegnerne seg bort til meg, og inn i mitt synsfelt. Staffeliet sto plutselig slik at hver gang jeg så på modellen, så hadde jeg tegnerens svartkledte arm som beveget seg rytmisk mot det hvite arket, med pauser. Svisj-svisj, svisj-svisj, svisj-svisj, pause. Svisj-svisj, svisj-svisj, svisj-svisj, pause.

I fokus var modellen, i ytterkant av synsfeltet var en bevegelse med høy frekvens.
I ytterkant av synsfeltet sitter det flest staver, som registrerer form og bevegelse. Her kom reptilhjernen inn, og varslet om beredskap: bevegelse oppdaget!

Tegnerens hånd og arm gikk opp og ned, opp og ned, opp og ned, og jeg ble overraskende stresset. Reaksjonen var uforståelig. Det var jo ikke noe å reagere på? Svisj-svisj, svisj-svisj, pause. Svisj-svisj, svisj-svisj, pause.

– Ingen fare her, det er jo bare en tegner, forsøkte cortex seg.

Red alert

– Glem det, svarte reptilhjernen, og pumpet opp en cocktail av stresshormoner:
– Red alert! Gjør klar til å sloss, løpe eller jakte for livet!

– Dette har vi snakket om før, svarte cortex, og ba reptilhjernen kule ned.

– Du skjønner jo ikke noe, din jypling, repliserte reptilhjernen, og pekte på at det fantes erfaringer i dypet av hjernegrøten, som tilsa at den hadde rett. Bevegelse – fare eller mat!
– Vi voksne har øvd på dette i et par hundre tusen år, og du, cortex, er bare barnet! Gå og legg deg!

Med den kampen i hodet, ble det vanskelig å konsentrere seg om tegning. Det ble det rareste jeg har tegnet til dags dato. Cortex prøvde nok å sende ut signaler, men med kroppen full av stresshormoner og et borgerkrigsrammet hode, var det ikke mye igjen til å gi hånden beskjed om hva den skulle utføre.

Jeg ga opp første tegning, anklaget meg selv for å ikke klare å stenge bevegelsen ute, og startet på nytt. Tegning II av kveldens lange stilling.

Det gikk ikke bedre. Side-tegnerens arm gikk svisj-svisj, opp og ned, opp og ned, pause, opp og ned, opp og ned, pause, svisj, svisj – kampen i hodet fortsatte.

Til slutt skygget jeg for sidesynet med hånden. Tegningen ble ikke fullt så rar, men jeg fikk ikke tak i det jeg hadde bestemt meg for å jobbe med: den tynne, levende streken mot brutalt svarte felt. Svisj-svisj, svisj-svisj, pause.

Da hormonnivået var på et nivå så jeg nærmest rystet, bestemte jeg meg for å gi opp.

Jeg var overraskende frustrert, og forsøkte å snakke fornuft med meg selv: det var bare en hånd, en arm, en bevegelse. Svisj-svisj, svisj-svisj, pause. Svisj-svisj, svisj-svisj, pause.

Joda, hånd og arm var i synsfeltet mitt, og jeg kunne ikke unngå å se bevegelsen når jeg så på modellen, men tross alt, jeg var et voksent, fornuftig menneske, min reaksjon og mine følelser var helt på jordet.

Det hjalp ikke, jeg ble ikke mindre frustrert. Hormonene raste uten utløp, kropp og hjerne var innstilt på langt større bevegelser enn et stykke kull over et papir.

Så jeg pakket sammen mens det kokte innvendig, og var overrasket og forvirret over egen reaksjon og følelser.

På hjemveien fikk jeg forklaringen. Reptilhjernen! Staver som registrerer form og bevegelse! Ikke rart det skar seg akkurat på dette feltet.
Nedenfor ser du tegningene som ble til.