I tre døgn har jeg forsøkt å få begge blitzene – speedlights – til å kommunisere med utløseren. I dag fikk jeg det til, så da hentet jeg dorullkjernene. Noen modeller må jeg ha.
Vi må snakke sammen
Kunsten er å bruke passe mengde vann, så kjernen ikke går i oppløsning, at limet holder, og at den blir myk nok til å formes. Jeg har også eksperimentert med å lage hårsveis av løse fliker.
Vi må snakke sammen, jeg vet det: jeg lager fjes på dorullkjerner.
«Man» lager ikke fjes på dorullkjerner. Jeg gjør det. Og skammer meg ikke over det.
Hver gang jeg har tatt bilder av dorullkjernene, blir jeg inspirert til å lage flere.
Når barna kommer på døren for å selge doruller, er jeg fristet til å spørre hva slags kjerne de har. Siden barna ikke vil kunne gi meg brukbart svar på det, takker jeg pent og høflig nei.
Det har selvsagt sammenheng med at jeg ikke har lagringsplass til så mange ruller. Siden «barna» har flyttet hjemmefra, er boden full. Og kan de ikke tilby meg uimotståelig formbare kjerner, får det være. Jeg deler ikke oppholdsrom med dorullposer – om det ikke er verdt det.
Utstyr
- Speedlights: Modus 600RT fra Hähnel – en ville ikke på «nett», før jeg hadde brukt nesten to døgn på online brukervideoer og tre timer med manual satt i 6 pkt.
- Mitt sedvanlige Nikon D500 som brukes via kabel for fotografering direkte til Lightroom