Takk for alt

Min far døde 10. januar. Jeg fikk sms. Man gjør mye rart i en slik fase. Nå er det sorgprosess. Det blir sene kvelder, og korte netter.

Seilerfar

Minnene om min smilende far som satt i le og røkte pipe, mens resten av familien hang ut over lo ripe: Killingen kunne ikke kullseile.
En far som skulle lære sin lille datter å seile A-jolle, og datteren som kjente skjærgården ut og inn, skulle så langt oppunder (og på) land som den flatbunnede huntonitt-jollen med senkekjøl kunne komme.

Hele Havna lærte hvem som bestemmer i en seilbåt den dagen: det er den som har rorkulten i sin hånd! Gneldringen min og min fars forsøk på å få igjen kontrollen bar over vannet, frøkenbrisen til tross. Selv måkene på fugleholmen holdt munn den stunden.

Geitene og selene på Verdens Ende

Da jeg var liten, var det dyrehage på Verdens Ende på Tjøme. Vi reiste ut flere ganger hver sommer, og min far ga geitene tobakk, for det var sånn det var den gangen. Geitenes kalde øyne fasinerte meg, og jeg slapp ikke faren min så lenge vi var i deres revir.

Min frykt for husdyr har senere gitt mange gleder. Da jeg som voksen skulle tegne sauer på Stadt innimellom surfingen, og flyktet hvinende fordi sauene så på meg – han jeg var gift med, prøvde ikke en gang å late som om han ikke moret seg.

Eventyr med Kleppe-dragen

Vi vokste opp med Asbjørnsen og Moes eventyr. Min far leste om Kleppe-dragen, som skulle ha skatt hele tiden. Særlig penger var Kleppe-dragen opptatt av, men prinsesser tok han jamen alltid allikevel, enda han ikke brukte tid med dem. Hver gang de skulle reddes, var Kleppe-dragen borte på dagen.

Min far leste. Jeg satt i armkroken med bankende hjerte. Min fars stemme, gleden over spesialkomponerte eventyr, hendene hans om boken med mine som strøk og holdt, og jeg som ikke kunne komme tett nok.

Ut på tur – bare litt sur

Søndag morgen som vanlig: egg og bacon, jeg hadde lagt øret mot hodet hans mens han tygget knekkebrød. Jeg elsket å høre knasingen gjennom skallen, og benyttet enhver anledning til å klenge.

Etter frokost tok han frem Pipen og Turkartet. Sommer som vinter, vi skulle på tur på søndager.
Piperøyken lå over kjøkkenet mens han leste opp rare stedsnavn.

Dritarholhøgda og Lortkulp var nærmest i nabolaget: det ble mange turer til Tryvann fra jeg ble så stor at jeg måtte gå selv, og ikke fikk sitte i pulken. Jeg elsket pulken. Lukten av sneen, å stikke ut en hånd og la den gli på bakken når de voksne ikke så det, lyden av meiene mot sneen, min fars stavtak og effektive skisteg.
Han var verdens sterkeste mann og kunne alt, da jeg var liten.

Vi tok Kjentmannsmerket i mange år, Stifinner’n, Distansemerket. I tillegg tok han merke i Birkebeiner’n, Vestergyllen og flere. Det året han sluttet å røyke pipe, klarte han ikke merket i Birken, og begynte å røyke sigarillos. Det var et dårlig valg: de stinket, men han fikk merke igjen.

Jeg likte godt  å sitte inne og tegne, og ble det for mye mas med tur, tegnet jeg en kommentar.