I dag var jeg sliten. Det startet med gjesping – men jeg var jo ikke trett. Da magen romlet høylytt, skjønte jeg det: jeg hadde glemt å spise! Det kan være noe annet også.
En modningsprosess pleier å starte med at jeg blir misfornøyd med eget uttrykk. I dag kunne jeg ikke tegne hender, mente jeg. Så tegnet jeg en hånd, og ble frustert over at jeg ikke klarte å “løse” de neste. Blodsukker, eller modning?
Det ble en lang økt, og på slutten gikk jeg tom. Tror det er første gang at det ikke har vært noe å hente, enda jeg spiste noen jaffakaker.
(Gammelt jungelord: vi møtes ukentlig for å spise jaffakaker …)
Jeg kommer tidvis til et punkt hvor jeg blir lei av meg selv, lei mine egne uttrykk, og så tar jeg en pause. Når jeg kommer tilbake, har noe gjerne endret seg. Sist forsvant de rette strekene, og nå skjelver jeg tegningene ut av meg. Tegningen vil jeg helst ikke ha pause fra, fordi det tar en stund å gjenopprette nivået til hånd og hjerne.
Hva som skjedde i dag, vet jeg ikke. Det kan ha vært blodsukkernivået alene, og det kan være en modningsprosess. Ofte begynner det sånn. Uansett hvordan jeg prøver, så blir jeg ikke fornøyd.
Jeg setter meg ned og venter. Nå er jeg i hvert fall mett. 😊
Legg igjen en kommentar