Hegren skriker «skvæææ», og kaster seg unna den lynraske musvåken. Våken angriper, lar hegren fly, nytt lynangrep. Hegren skriker og skriker.
Blodet koker, jeg stivner. Vær stille!
Den glade labradoren bykser nedover ura, plumper gjennom mosen og ned i et hull mens jeg freser «sitt!»
Fortvilt hundeblikk, panikken banker: skadet han seg? Nei, ser ikke sånn ut. Litt mer ydmyk hund – kanskje litt øm. Jeg unner ham det. Han må værsågod gå bak. Hei, hvor ble fuglene av?
Bikkja bør ikke være skadet, det vil ta for lang tid å komme over dårlig samvittighet for hva jeg ønsker ham nå. (Jeg fantaserer om fremtidige turer uten hund.)
Skvææ – hund og eier bråstopper. Hegren kommer flyvende, våken er ikke å se. Å jo, der sikter den seg inn mot hegren uten hast. Hegren skriker og stikker.
Hegrer er fiskere, de vader på jakt. I luften er de så klønete at det er fasinerende, for hvert vingeslag dunker fuglen opp og ned i luften. Våken forsøker å slite den ut med skinnangrep, stadig mer aggressive.
Så flyr hegren sin vei, den har fått nok. Var det en lek? Våken ser forundret ut, hvor ble hegren av? Borte.
Musvåken flyr bortover med en sky over hodet, og forsvinner mot skogen.
Vi går videre, og finner en bergnabb å sitte på. Hunden må vente på harde fjellet. Siden han er for ivrig, må han sitte ved siden og vente til forbena rister. Jeg forsøker å legge ham i en grop i berget, men det går ikke. Han skal ha med seg alt. Synd for ham: jeg prøvde å være snill.
Over oss sprer en stor, dypblå sky seg som en vifte mot den gyldne og turkise kveldshimmelen. Langs kanten ser det ut som om noen har malt streker med våt maling og fjær – tre striper som sprer seg langs sidene, og to litt lenger borte. Solen vil gå ned, og som vanlig pyntes det med rosa, oransje, gult og turkis. Kveldsluften er klar og skarp, tung av fukt.
Ny jakt
Fugledansen tar til igjen, men nå er det alvor. Våken har bestemt seg, nå er den pågående, gir seg ikke. Hegren duver sliten, og med enda dårligere flyvning. Opp og ned. Musvåken viser hva den er god for.
Frykten kommer – skal den stakkars klønete hegren bli mat? Jeg er så glad i hegrer, og vurderer muligheten for å skille fuglene.
Fuglene sloss for livet nå, foran og så forbi oss. De forsvinner bak en knaus. To nye skrik fra hegren og så blir det stille. Vi sitter og venter, jeg håper. Hjertet banker, enda jeg nettopp har vært vitne til et drama fra naturen, har jeg lyst på en samtale med den drittvåken.
Den tunge luften legger seg over følelsene mine. Vi sitter enda litt. Ser utover. Den vifteformede skyen har fått vinger, og vinker solen på plass, ned bak åsen.
Vi begynner på hjemturen. Klatrer og klyver i duftende mose og lav, så småsteinene ruller. Skrubbsultne – jeg forsøker å ikke tenke på hegrer.