Båndtvangen er over! Vi feirer, Marley labrador og jeg. Slutt på at jeg må løpe for å holde hunden i form. Så løp jeg allikevel fordi jeg liker det, og fortsatt er i siget.
På den annen side er det tid for Turene med Kristin og Marley. Da jeg flyttet til hemmelig adresse høsten 2016, gjenoppdaget jeg en evne jeg trodde jeg hadde mistet. Evnen til å gå oss vill.
Mandag 21. august var årets første dag etter båndtvang, og jeg kjente på det. Nå vil jeg snakke om det.
Altså: vi går langs en sti. I prinsippet burde jeg være fornøyd, for den er smal, og alle vet hvor den fører. På den annen side: der er det en åpning i landskapet, det dufter sopp og mose og tørre trær som har sugd regnvann, og lyset på toppen er magisk.
Marley er henrykt, han hadde gått et stykke foran, og benytter anledningen til å løpe så fort han kan for å ta meg igjen – og komme foran. Vi konkurrerer ofte. Hannhunden vil alltid være foran, jeg er The Bitch og innprenter stadig at hundens plass er bak. Marley er mye stødigere med sine fire ben, mens to av hver gir meg flere muligheter for å holde meg fast og bøye ting til side. Dessuten er jeg flinkere til å plukke bær, selv om han har fått bedre teknikk.
Vi klatrer over, presser oss gjennom, kryper under. Det siste overlater jeg til Marley.
På toppen er den langt bredere veien. Jeg ser nedover meg, ser de tullete små skoene jeg tok på meg fordi vi skulle bare, og bestemmer meg for å følge den resten av turen. Pusten går, det var en hard bakke. Søndag løp jeg meg tom, siden det var båndtvangens siste dag, og jeg hadde planlagt å hengi meg til vintermånedenes forfall.
Klatre
Jeg elsker å klatre. I går sto jeg på veien og vurderte en fjellvegg. Den var enkel, men bratt. Kun ett sted hvor man måtte være forsiktig. Jeg bestemte oss for å klatre. I pen bluse og med solbriller som jeg aldri bruker i skogen, fordi man ikke ser så godt blant trærne med dem på.
Marley holder seg bak meg over steinblokkene i ura, som vi må forsere for å kunne begynne på bergveggen. Først må jeg holde meg fast, og jeg lurer på hvordan jeg skal få Marley opp der. Marley er oppe allerede, og logrer henrykt – han ser på meg med «hvorfor så lenge»-blikket, og jeg peser uten å skamme meg. Snu mot høyre, og klatre opp den neste rabben, lar være å se på hunden, som nå sliter som fortjent. Jeg kommer først opp. Marley er like blid, og litt mer ydmyk.
Enda en steinbratt passasje – duften av mose og reinlav slår opp når jeg famler for å finne håndfeste. Det er så sterke inntrykk at jeg stopper og tar dem inn – hengende midt i en passasje. Det er dette som er livet!
Endelig oppe, nå er det alminnelige småknauser resten av veien – som jeg ikke vet hvor fører. Jeg begynner å plukke lyng, og tenker at vi er heldige, som kan vase rundt på bergnabber på denne måten, plukke lyng og tunge tyttebær, uten å bry oss om at jeg ikke vet hvor vi er.
Og så forstår jeg hvordan jeg kunne gå meg vill stadig vekk da vi var nyinnflyttet. Slik var det forrige gang vi flyttet også. Vi brukte en time på ti-minuttersturen til barnehagen. Til barnet sa jeg at skogen var så selskapssyk, at den flyttet stiene så alle trærne skulle få besøk. Barnet lyttet med store øyne, og så gikk vi oss vill igjen og brukte en time til barnehagen.
Skulle tegne tyttebær
Stinn av inntrykk tenkte jeg å tegne bær og sopp og reinlav, mose og lyng. Dette ble resultatet. Det handler om å tro, tror jeg.