Jeg betrodde bildene mine til kunstforeningens medlemsutstilling i vår, og sa fra om opphenget på den profesjonelt monterte akvarellen «Hijab og pupp».
– Alt i orden,  foreningen fikser alt. Jeg ville få telefon om det ble problemer med «babyen».

Utstillingen åpnet og stengte, og bildene skulle hentes. Potetene som var slengt inn i en Ikea-ramme en halvtime før leveringsfrist, var blitt hengt opp i øyeskruene jeg hadde montert. Skruene var på vei ut av tremassen ved henting – som ventet.

Å  montere tunge bilder i øyeskruer  i lavkvalitetsrammer av tremasse, er en risikosport. Kunstforeningen skal ha for sitt mot. Beslutningen om å pålegge kunstnerne å montere øyeskruer  en centimeter fra toppen av rammen som feste, må være tatt av noen uten snekker- eller fysikkompetanse.

Nye fester i profesjonell innramming

Jeg fikk en overraskelse da jeg hentet «Hijab og pupp» ned fra veggen. I stedet for å bruke rammemakerens profesjonelt utførte fester, hadde noen i foreningen tatt seg til rette, og satt inn små øyeskruer en centimeter fra toppen av bildet. Rett over navn og telefonnummeret som de kunne ha ringt for å spørre.

For et rabalder det ble! Den ansvarlige løp og gjemte seg, da jeg stilte spørsmål. Hun ville ikke snakke om dette. Et par andre damer som ikke hadde noe med saken å gjøre, mente at det ikke var så farlig at rammen var ødelagt. Den ene var sogar gift med en rammemaker, så derfor visste hun det. Jeg kjente at behovet for å eksplodere  vokste.

Takk for sist

Jeg var blitt spurt om å sitte i styret i foreningen på grunn av it-kompetanse, og markedsførings-/webkunnskaper, samt at foreningen trengte nye krefter.

Jeg lagde markedsplan, opprettet nettsted, sørget for instagram- og twitterkonto, og for at henvendelser nå ble besvart når de kom inn.
Jeg utviklet Facebook-siden, så den ble levende og aktiv, og etablerte kontakt med lokalpressen.
Jeg skrev pressemeldinger, invitasjoner, oppdateringer, søknader (som gikk igjennom, inntil vårt eget styre motarbeidet meg for å omdirigere pengene til et prosjekt som det ikke kom noe ut av).

Jeg oppdaterte adresselister da de nye postnumrene kom, vervet medlemmer, deltok som ansvarlig arrangør av croquis, tok ansvar for en utstilling med gode tilbakemeldinger, og spurte hele tiden etter et markedsføringsbudsjett. Det skulle snart komme.
«Snart» ble til måneder uten budsjett og oversikt.

I november 2016 fikk jeg for første gang et innsyn i noe av foreningens økonomi. Ingen visste hva vi hadde å rutte med. Ingen visste hva vi pleide å ha av løpende utgifter. Ingen visste egentlig noen ting. Ingen i styret så ut til å bry seg. Det forundret meg, for økonomien er grunnlaget for drift av en forening. Tidligere hadde foreningen skyldt på alle andre for det økonomiske rotet. Det var regnskapsfirmaer og det ene med det andre, og ingenting var styrets skyld, enda alle visste at foreningen alltid hadde hatt kaotisk økonomi.

Jeg stilte spørsmål og ble kritisert. Jeg opplevde å bli trakassert da jeg ba om mer konkrete tall. Det som ble lagt frem var det umulig å få noe ut av. Jeg hadde lagt om markedsføringen siden tallene ble generert, og økonomi inngår ikke i min utdanning eller faglige portefølje. På det området er jeg helt avhengig av samarbeide med fagfolk.

Ut!

Litt sent forsto jeg at mine spørsmål om den kaotiske økonomien og den manglende planlegningen til foreningen, var uheldige med tanke på å få eller beholde venner.
Det ble konspirert mot meg, og den kortvarige styrelederen krevde at jeg trakk meg ut av alle mine posisjoner, ellers ville styrelederen gå av på flekken!

Det kostet meg alt jeg hadde av selvbeherskelse å ikke si hva jeg mente om det barnslige utspillet. Det ble åpenbart at dette var en kamp mer preget av misunnelse og maktbegjær, enn tanke på foreningens fremtid. Jeg trakk meg frivillig ut, da det ikke var noen annen mulighet hvis man skulle tenke på foreningens beste. Styret gjemte seg bak styreleder, og ingen ville se meg i øynene på det neste hele året.
Midt i dette mistet jeg faren min. Deretter en av mine beste venner.

Årsrapport: god kontroll over økonomien

Da årsmøtet kom, holdt jeg meg hjemme. En lokal kunstforening på et lite fillested skal være til hygge, om så bare for noen få. Det jeg hadde å si etter å ha lest usannhetene i årsrapporten, var uegnet for formål «hygge». Jeg ønsket å bruke ord som ville forsterket motsetningene, og befestet skyttergravsposisjonene. De ville gjort de mange fredelige, og ofte hyggelige menneskene enda reddere.

I årsrapporten påsto styret freidig at vi på alle styremøter hadde fått oversikt over foreningens økonomi. Det er lite som er lenger unna sannheten enn det.

Det sies at Axel Sandemose skrev Janteloven da han bodde i det lille bygdesamfunnet. Man må beherske kunsten å gjøre seg liten, middelmådig, eller ha mye penger og makt, for å overleve Jante.

Alt er allikevel ikke svart og håpløst. Det kan komme nye styrer, med redelige, kompetente mennesker, kanskje til og med noen med ryggrad.
Det finnes også andre kunstforeninger. Der kan jeg være en i massen, hvor ingen vet hvilken kompetanse jeg har, og hvor ingen vil føle seg truet av den.

Jeg sitter tilbake med en herpa bilderamme som takk for sist. En lang historie om et bilde.