Jeg liker det mørkt. Og dramatisk.

I mange år var jeg pliktoppfyllende. Arnt Sneve lærte meg å ikke brenne ut de lyse områdene, og at det svarte ikke skulle gro igjen.
Nå – ved sjels år og alder, og med all den frihet livet har gitt meg – gjør jeg feil av hjertens lyst!

Nå er jeg på tenebroso. Har man sett Caravaggios bilder i formende barne- og ungdomsår, kan man ikke annet.
Det svarte må helst gro igjen, og så får lyset leke frem dybde med nyanser.

Mange fotografer svermer for rembrandtsk lys, altså det som sjelden blir pent på folk over 40. Trekant under øyet, sier de.
Chiaroscuro, sier de mer opplyste. Clair-obscur, sa mora mi, som er halvt fransk. Og jeg ble barnslig sur: tenk, hun visste det også!

Når jeg tegner, får skyggene skape nyanser og dybde. Det hvite papiret får gjerne forbli hvitt.