Marley labrador er vanligvis en glad hund, men de siste månedene har «noe» plaget ham. Som alle hundeeiere forsøkte jeg å finne en systematikk i dette «noe» som gnagde i underbevisstheten.
Ingen systematikk
Marley har haltet to ganger, uten at vi har sett årsak. Det gikk over. Han har lekt med sine venner, men i det siste har han trukket seg, og vært mer interessert i å snuse.
Da han ikke ville leke med sin vakre gule labradorvenninne, skjønte jeg at noe var galt. Særlig fordi han plutselig og stadig oftere reiste bust og brukte høy røst i lek med en annen bestevenninne. Han søkte til meg slik jeg lærte ham som valp, så jeg forsto at noe plaget ham.
Vi dro til veterinæren. Marley er antakelig den gladeste pasienten de har. Alle får god trening av å håndtere denne pasienten med så mye motor, krefter og glede.
— Pirk på øyet for å se at han er med oss
Det er alltid rart å se den aktive, våkne hundens fjes forvandles til et pløsete pelstryne med tungen ute. Slappfisken på bordet fyller et morshjerte med uendelig ømhet.
For å sjekke at hunden fortsatt er med oss, pirker vi litt forsiktig bortpå området rundt øyet. Hundens refleks er å blunke – i den grad den klarer det. Der sto jeg som bekymret eier, og pirket moderlig på hundens øyne. Det ser jo ikke så bra ut når han ligger opp-ned med tungen ut, og bare rynker i fjeset.
Det ble oppdaget en forkalkning i en skulder, og noe i ryggvirvler. Marley skal spise smertestillende i en periode, eventuelt hele tiden, eller ved behov. Og så skal han ha glucosaminer.
Etter røntgen og oppvåkning var Marley en småglad og litt forvirret labrador, som trengte omsorg og pleie. Alt var rart resten av dagen, han var slapp, jeg var spent og håpefull med vesken full av første pilledose.
En glad hund igjen
Neste dag fikk han smertestillende. Det ga umiddelbar lindring. Marley virket overrasket og lettet, og ganske raskt sprang han som før. Vi har hatt en fantastisk helg, med en overlykkelig hund som må ha vært plaget.
Jeg ser ikke tegn til smerte verken når medisinen virker, eller når den må ha gått ut av kroppen. Min bekymring var at hunden skulle være uforsiktig, og kanskje gjøre bevegelser som kunne skyve på ting i disse leddene når han var smertefri. Bekymringen ser så langt ut til å være ubegrunnet.