Rett før jul kom vi hjem fra tur. Marley gikk pent ved siden av meg – med en fuglestjert ut av munnen. Jeg skvatt.
Jeg gjorde som da barna var små: vurderte om det var fare for liv og helse, og besluttet å ikke gripe inn. Skaden så ut til å være skjedd, stjerten satt åpenbart på noe som hadde dødd før vår tid.
Glade apportører
Jeg vil at hundene skal ha glede av å hente ting, og gi meg dem. Det skal være det gøyeste og mest lukrative i verden. Derfor tar jeg ikke noe fra en hund, med mindre det er akutt fare for liv og helse – hvis jeg ikke kan «betale» for det. Jo høyere verdi for hunden – som vilt og fugl har, jo høyere pris å betale.
Det kan være årsaken til at jeg har (hatt) to av verdens gladeste apportører. Det starter nesten fra valpen kommer i hus. Har den noe i munnen, lærer den at det ikke er noe gøy før den får engasjert meg i saken.
Vi mennesker liker jobben hvis vi føler at vi er uunnværlige, og at vi har ansvar. Det tror jeg hunder også gjør. Derfor er mine hunders bør deres, inntil de velger å gi meg den.
(Regner med at noen tilhengere av «disiplin» vil protestere nå, og om de klarer å vise hunder som har større glede av apporteringen og overleveringen enn mine, skal jeg så klart låne øre til dem. Og spole filmen om mitt liv som mor tilbake.
Jeg tror på den frie vilje, og at læring kan og bør være lystbetont.)
Fotoshoot med en glad labrador
Marley så at jeg begynte å stille opp lys og lysformere, så han fortet seg å sette seg der han trodde jeg ville ta bilde. Han så bekymret ut da han måtte flytte seg. Det lønner seg å sitte modell: jeg har en stor krukke full av hundegodt, og er raus med det.
Først noen bilder uten fugl, og så startet moroa. Jeg klasket meg selv mentalt i hodet, og innså at det å sette den glade, kreative apportøren til å posere med en fuglestjert i kjeften uten en lang tur først, var veldig uprofesjonelt. Og moro.
Jeg brukte min hjemmelagde «V-flat» for å styre lyset fra den lille softboksen til Elinchrom. Ville ha lyset dust inn sidelengs, og mørkt som natten på motsatt side.
Etterhvert satte jeg opp en stor, hvit kapalinplate på den mørke siden, for å løfte skyggene ørlite. I fremkallingen fjernet jeg det lyset igjen.
Til stillebenet med fuglerestene brukte jeg dust lys fra softboksen, men nærmere motivet. For å få dybdeskarphet brukte jeg blender 11 og 16 her, siden jeg etterhvert sto så nærme. Skrudde opp lyset til fullt, og monterte gråfilter for å dempe og skape mer kontrast.
(Og slik innviet jeg det nøytrale gråfilteret! Gleder meg til å bruke det mer.)