Da IRN ansatte sin niqab-Leyla, gikk moroa ut av muslimer som krangler om å få gå med politisk hijab.
Nikab er langt mer alvorlig enn den politiske hijaben. Så langt brukes hijaben for å flytte grenser, og bane vei for et kvinnesyn vi aldri har hatt i Skandinavia.
- Det er kultur, sier noen, og synes ikke det gjør noe.
- Det er ikke så farlig om de vil dekke seg til, sier de.
Høyres Geir Kvarme uttaler fra sin trygge plass i Oslo bystyre at «de» må få lov til å dekke seg til, de som vil det:
Hijab er et hodeplagg, som oftest båret av muslimske jenter og kvinner. De fleste som bærer plagget gjør det av fri vilje, noen bærer det fordi de uheldigvis er tvunget til det.
Geir Kvarme (H) i kronikk i VG 14.06.2017, min utheving
Kvarme går ubekymret videre i sitt innvandrerfrieri i kulturrelativismens navn før valgkampen: her må norske verdier som frihet, likhet, inkludering vike fordi det er «deres» kultur. Kvarme ser åpenbart ikke sin egen rasisme. Hans syn viser at han ikke har tillit til sine nye landsmenn, han uttrykker med sin kulturrelativisme at «de» er for primitive til å klare å fungere i kulturen hvor de har valgt å bosette seg, og vil derfor at akkurat de skal få ha helt spesielle friheter.
At den norske kulturen oppfatter tildekkede mennesker og kvinner som demonstrerer sitt manglende likeverd som uhyre skremmende, opptar ikke Kvarme.
Kvarme bor åpenbart ikke blant «dem». Han sitter åpenbart trygt plassert et sted hvor han kan se på dette utenfra som et «fenomen» han kan ha en slags semi-intellektuell avstand til. At noen blir tvunget til å bære hijab, er ikke noe problem for mannen Geir Kvarme. Han har ingen tanker om sosial kontroll, som er et problem i de samme miljøene.
Det startet med den politiske hijaben, burkaen, kjønnsdelt svømmeundervisning, burkinidebatten, kjønnsdelt gym, statsstøttede «brobyggerorganisasjoner» som dikter opp narrativer om rasisme i Norge, fremprovoserte stadig hyppigere konflikter mellom deler av det muslimske samfunn og storsamfunnet. Bak det hele står noen som tjener på det.
Allting har en begynnelse
Et sted må endring begynne. Man starter i det stille, skaper et narrativ om de stakkars forfulgte muslimene, som liksom ikke får lov til noe i Norge. I Vesten.
Man fortier at de kom allerede på 70-tallet. Ikke som arbeidskraften vi hentet, men som romfolket nå: mennesker som søkte lykken i den frie verden, altså ikke den muslimske. Ironisk nok.
Jeg har lenge vært bekymret for at hijab-provokasjonenes gjentakelser var for å flytte grenser. At vi skulle tvinges til å akseptere hijab i det offentlige rom, for så å argumentere med den for å innføre niqab. Med IRNs ansettelse av sin niqabi ser det ut til at jeg fikk rett. Måten den nyansatte presenteres på, viser at hun er mindre viktig enn klesplagget, og hun fremstilles av IRNs omdiskuterte generalsekretær som «morsom» for å søte pillen. Nordmenn tør ikke opponere i frykt for å bli stemplet som rasister, nazister, islamofobe, intolerante og alt det andre de såkalte brobyggerorganisasjonene bruker for å kneble den frie meningsutveksling.
Er det synd på muslimer?
De første pakistanerne i Norge har lyktes ganske godt, selv om de aldri ble så godt integrert. Norsk-pakistanere utgjør den største muslimske gruppen i Norge, og de beskrives som velfungerende. Det bekreftes blant annet av mange sterke kvinnestemmer fra gruppen.
Allikevel flommer mediene over at fremstillinger av «muslimer» i Norge som ofre for diskriminering, rasisme og utenforskap, enda de kom til Norge fordi vi trengte arbeidskraft og ba dem komme. Nå er ikke den historien helt sann allikevel, og vi bør kanskje se på «dårlig samvittighet»-industrien rundt innvandrere og asylsøkere.

Hvor er media?
Ifølge Harald Stanghelle er media veldig flinke til å snakke om innvandringens problematiske sider. Det var bare på 80- og 90-tallet tradisjonelle medier (Mainstream media – MSM) hadde berøringsangst, påsto Stanghelle 13.07.2017.
Hvis Stanghelle snakker sant, må man spørre seg hvordan det har seg at nettstedene Document.no og Human Rights Service (HRS) stadig topper listene over deling i sosiale medier. Document.no ble startet i 2003, HRS i 2001. Hva er det Stanghelle snakker om?
Disse to nettstedene omtales og avskrives av MSM som «innvandringskritiske». Stanghelle demonstrerte sin avsky mot Hege Storhaug i en samtale med henne og Hadia Tajik. Linda Noor var ikke deltaker i samtalen, men fulgte opp med et av sine forutsigbare personangrep: Hadia Tajik hadde krøpet til sengs med Hege Storhaug!
De såkalte brobyggerorganisasjonene sammenligner blant annet Document.no med den verste naziblekka til Hitler, Der Stürmer.
I 2015 begrunnet Jon Hustad sin berøringsangst for temaene islam og muslimer slik:
«Av di eg veit det vert så utruleg mykje bråk om eg gjer det, og av di eg er redd for å verta sett i bås med rasistar«.
Kvinnesyn
Jeg har fulgt debattene over år, og har tidligere vært svært skeptisk til de innvandringskritiske. Da det ble utstedt fatwaer om å drepe Salman Rushdie og alle som hadde befatning med hans arbeider, begynte jeg å våkne. Ved karikaturstridighetene som begynte i 2005, var jeg våken. Som tegner måtte jeg nå passe meg for å ikke risikere livet! Ytringsfriheten var plutselig tatt fra oss, uten at noen politikere reagerte. Eller de la seg paddeflate.
Så kom kravet om tildekking i det offentlige rom. Det begynte i det stille, og så økte det på med konflikter. Hijab-konflikter, burkini-konflikter, kjønnssegrering i barneskolen-konflikter.
Jeg ønsker ikke at vi skal kaste kvinners tilkjempede rettigheter ut for et enda mer nedverdigende kvinnesyn, hvor jenter utsettes for sosial kontroll, har strengere krav fra foreldrene enn gutter, og «bærer» familiens «ære». Det ligger ikke mye ære i å frata et annet menneske dets frihet til å velge integrering i samfunnet man har valgt å bosette seg i. Det ligger ingen ære i å tvinge sitt barn inn i et liv det ikke får lov til å velge selv. Det ligger ingen ære i å slå eller drepe noen som ønsker å velge sitt eget liv, sine egne kjærester, sitt eget yrke – på egne premisser.
«Min side» har sviktet innvandrerne fullstendig. Man kaster ut kristendommen, og bøyer kne for noe som er tusen ganger verre, og langt mer undertrykkende og kvinnefiendtlig.
Mitt hijab og pupp-prosjekt vil fortsette. Nikaben satt langt inne.
Linda Noor har nå skiftet syn i spørsmålet om nikab og tildekking i det offentlige rom. I september 2016 mente Linda Noor at det var unødvendig med et nikabforbud.
16. juni 2017 har Noor snudd helt rundt, og kjemper sammen med Frp for et totalforbud mot tildekking i det offentlige rom.
Ironisk nok er Linda Noors argumenter de samme som vi andre har fremført over tid: nei til maskering i det offentlige rom. Påfallende nok kom Linda Noor med sin holdningsendring da noen av oss begynte å snakke om å arrangere en finlandshettedemonstrasjon foran Stortinget.
Linda Noor ville ikke vært seg selv om hun ikke hadde liret av seg noen sedvanlige meningsløsheter. Hun svarer det nedenstående på spørsmålet om hun mener det samme som Frp (og som hun jo faktisk gjør nå):
«– Jeg mener det ikke er myndighetene som skal definere norske verdier. Det får folket gjøre. Ikke å tillate maskering handler om noe mer objektivt.»
Forstå det, den som kan. Jeg håper styret i Minotenk nå gjennomgår organisasjonens målsetning og vurderer kvaliteten på arbeidet de siste år, og ser på resultater.
Ikke mange bedriftsledere hadde fortsatt i sin stilling etter så mange kontroversielle og konfliktskapende utspill uten annen målsetning enn «å jæklas», slik Linda Noor har fått fornyet tillit til av det mer eller mindre oppløste/stadig utskiftede/nydannede styret.