Dro i gang et nytt bilde litt brått, og tok en lang løpetur med hunden da jeg trodde alle muligheter var ødelagt innledningsvis. Underveis bestemte jeg meg for å leke og ha det gøy med det ødelagte bildet, og diktet inn øyne og en historie da jeg kom hjem.
Så vasket og gned jeg over det svarte i nikaben, og tenkte at nå var jeg ferdig med det ødelagte bildet. Satte det opp mot veggen for å se om jeg ville mislike det like mye etter middag.
Etter middag likte jeg bildet ganske godt, og drøftet mulighetene og hva som kan ligge i det med venner. Dette blir et felles-prosjekt. Det kan jeg like.
Skisserte inn noen alternative bakgrunnselementer i Photoshop, og har forsterket noen toner. I morgen får vi se.
Hvorfor ødelegge bilder?
Hva skal jeg svare på det spørsmålet? Det eneste jeg kom på er at jeg gjør det samme med bildene mine, som når jeg går tur: jeg ser noe som kan være en sti (i bildet: en skygge, et hundehår, en form jeg kom på), og så følger jeg den for å se hvor den fører.
Noen ganger bærer det så langt av lei at jeg må gå tilbake til start, men ofte finner jeg nye veier. Kanskje ikke den veien som gjør akkurat det bildet, men stort sett lærer man noe nytt underveis.
Legg igjen en kommentar