Walid al-Kubaisi inviterte til første lunsj i mars 2017. Det ble begynnelsen på en reise – å snakke med Walid, å lytte til, le med ham – det var som å komme hjem, og allikevel se nye horisonter. Fra første stund utfordret han meg.
– Vet du hvem Jesus egentlig var, spurte han i vårt første møte. Jeg kjente at de barnslige piggene reise seg. Hvem var denne irakeren som flammet til, som ville belære meg, den uortodokse katolikken som trodde jeg visste et og annet, og som hadde vært omgitt av reflekterte, intellektuelle, oppegående mennesker, som nonner i Norge? Jeg innså at jeg aldri har tenkt så nøye over Jesus, fordi min tro ikke er sånn.
Det ble en lang samtale, den første av flere. Jeg lærte om en annen historie, som jeg siden fant igjen i litteratur fra andre. Jesus – seloten. Jesus – opprøreren. Ekstremisten. Den siste kjente jeg til, men ikke så godt som i Walid al-Kubaisis presentasjon.
Etter det første møtet sov jeg i tolv timer. Det var mye å fordøye. Siden ble det flere samtaler. Om alt mulig. Religion. Fortid. Nåtid, fremtid. Hva man har gjort. Planer. Drømmer. Og tull og tøys. Til alle døgnets tider.
Vi snakket om tro. Walid hadde en tro, men som de fleste av oss som stiller spørsmål og har gjort det siden vi begynte å undre oss, gjennomgikk hans flere stadier. Fra en ytre med former, til en indre frihet.

– Elsker Marley
Første gang møttes vi på kontoret til Walid. Jeg ble overrasket, glad og sjenert da jeg fant bildet fra åpning av en fotoutstilling i 2011. Bildet hadde han hentet fra nett og klippet ut, og plassert i hjørnet på bilderammen bak pc-en.
Jeg lo spørrende og litt flau. Walid kommenterte ikke.
Marley er en stor, svart, sterk og selvstendig labrador, med mye alvor og humor. Walid falt. Han var overrasket over hvor lydig hunden min var, og lurte på om jeg ville komme til å ha like god kontroll over ham.
– Gå bak, hvisket han fnisende.
– Sitt!
Vi lo. Jeg forklarte at jeg foretrakk selvstendige menn. Walid ga seg ikke. Inntil jeg skjønte at han ertet meg, klarte han å trekke meg opp noen ganger. Gøy for ham mens jeg freste og putret.
Walid og Marley satt gjerne og ventet mens jeg gjorde hva jeg nå gjorde. Walid i stolen, Marley som et tent lys ved siden av. Walid så ut som om han hadde latteren konstant boblende, hunden var henrykt: Walid og Marley.
Marley ble en metafor.
– Elsker Marley, skrev Walid.
– Savner Marley.
Det ble kommunikasjon over en hund.

Bøker over alt – et levende menneske
Walid vekslet mellom mild og forsonende, flammende og intens, og så kunne han bli blid og le den fine, boblende latteren, som ingen kunne la være å delta i.
Walid fortalte om portrettet av hodet hans, om dukken som var laget av en kjent norsk dukkemaker, om film og prosjekter, ferdige som pågående. Han fortalte om tiden i Skien, med kulturarrangementene. Han var intens og levende, engasjert og fascinerende.
På kontoret og hjemme hos Walid var det mange bøker. Det var som å komme hjem – bokhyller fra gulv til tak. Hver gang gikk jeg i bokhyller og -stabler og forsynte meg. Han skrev sine tekster, jeg leste hans bøker. Og tøyset med fuglene. Ryddet forsiktig.
Mitt liv som datter av, søster, mor til og samlever med menn, har lært meg at man ikke rydder menns ting. Så jeg ryddet forsiktig. Han sa ikke noe, så kanskje han ikke oppdaget det. Noen ganger fikk jeg lov, mens han laget middag til meg.

Et halvt år igjen
I juni 2017 fikk Walid vite at han hadde et halvt år igjen å leve. Det ble begynnelsen på en intens reise. Hva var viktig å rekke? Hva ville han gjøre med den tiden han hadde igjen?
Walid valgte å leve. Intenst. Jeg slapp: det var han som telte dagene, det var han som skulle velge å bruke tiden sin. Det var frykt, og han viste et mot jeg ikke har sett. Han ville vite nøyaktig hva som var hans situasjon, hans muligheter, og hva som absolutt og helt sikkert var umulig.
Vi snakket lange netter igjennom. Sov litt. Fryktet. Våknet, snakket, sov. En morgen våknet jeg av at Walid klagde:
– Det er ingen som maser om at jeg skal lage kaffe på sengen til dem.
Vi hadde sovnet sent, og jeg skjønte ingenting.
– Jeg drikker ikke kaffe om morgenen, tenkte jeg, og snudde meg for å sove igjen.
Walid fortsatte.
– Ingen klager over at jeg ikke lager kaffe eller te på sengen til dem!
Te? Jeg våknet. Jeg elsker te. Særlig på sengen. Walids te var fantastisk. Jeg spurte hva klokken var.
– Fire, svarte en smilende Walid. Jeg måtte le. Og te fikk jeg. Så snakket vi. Og sovnet da det var blitt lyst. Våknet, spiste og snakket igjen.
Det var en reise mot slutten. Walid på sitt magiske teppe, som begynte å bli slitt og frynsete: kroppen var lei av livet, Walids ånd elsket det, men han fryktet ikke døden.
Arabisk fuglesuppe
Walid al-Kubaisi hadde to fugler. Den ene var araber, sa han. En gærn araber. Han skulle lage fuglesuppe av den, sa han til den. Fuglen tok ikke det så tungt, fløy og fløytet som før. Den andre var visstnok en hunnfugl. Hun herset med araberen. Walid antydet at slik er vi kvinner, jeg kunne ikke forstå hva han mente.
En kveld – på den tiden hvor vi telte dagene – spiste og drakk vi. Walid ble overrasket over at en traust nordbo kunne danse magedans, så vi danset, drakk og lo bort store deler av natten.
Walid skulle bare, og plutselig var den glade araberen ute av buret. Jeg lurte på om jeg skulle hjelpe til å få tak i den. Neida, her skulle alle med, så Walid slapp ut den andre også. Alle var glade. Det vil si – Walid syntes ikke det var noen god idé da jeg ville hjelpe fuglene å bygge rede i bokhyllen. I mine øyne det beste stedet å bo, så jeg la ut frø der fuglene fant sin plass.
Det endte bra. Fuglene kom tilbake i buret neste dag, og jeg fjernet beskjemmet frøene. Man gjør ikke sånt i ordentlig selskap. Walid var veldig, veldig enig. Latteren klukket ut av kroppen hans mens jeg strevde for å nå opp.

Avansert kommunikasjon
En søndag morgen ble jeg vekket av at Walid snakket høyt og glad i telefonen. Han inviterte gjester til søndag frokost. Jeg kjente at det brygget seg opp, og vurderte hvordan jeg skulle klare å stå opp, hoppe i klærne og springe på døren med et dørglam som ville huskes – uten at Walid skjønte hva som skjedde. Det var det frekkeste!
Akkurat da jeg frådende krøket meg sammen for å ta sats, snudde Walid seg leende mot meg, og snakket videre – i laderen til pc-en.
Det ble en lattermild start på dagen.
De gode venninnene
Det var alltid hyggelig å møte Walids venner og familie. Den siste gangen vi møttes, traff jeg flere av kvinnene som var glade i ham. Det ble en dag med «forsøstring», vi lo, snakket og var også vemodige sammen. Det var varmen og kjærligheten som preget alle.
Forfatter og journalist Hanan Bakir, anestesioverlege Sarah Zorica Mitic, og Walids uendelig tålmodige, snille svigerinne.

Illustrasjoner
Jeg lagde noen illustrasjoner for Walid, i en periode illustrerte jeg petitene han skrev i Dag og tid. En dag sa han at han ville jeg skulle lage en karikatur av ham, og sette inn. Jeg karikerer sjelden mine venner. Jeg tvilte også på at avisen ville akseptere det, men vi ble enige om å prøve. Jeg lagde versjon I og II av bildet. Det ble refusert.

Illustrasjonene ligger i andre blogginnlegg.
Takk for reisen, kjære Walid
Du ga så mye til oss alle, enten vi fikk bli kjent med deg, eller det var tekstene dine som traff oss. Det du ga, er diamanter som varer evig. Hvil i fred, du kjære menneske. Og hils Jesus. Han gleder seg nok over å kunne samtale, drikke vin, og ikke minst le med deg!
Dette var virkelig rørende, så sårt og sterkt.
Tusen takk for at du delte dette med oss.
Hilsen Verena
Tusen takk, så godt at det når noen. Det er et stort savn.
Hei Kristin
Etter at våre veier krysset, i litt sære omstendigheter, googlet jeg deg og fant siden din. Gikk inn på denne vakre skildringen av ditt vennskap med Walid. Du skriver godt.
Om liv og vennskap. Om takknemlighet. Om at reisens slutt – døden ikke bare er trist og skummel. Den er håp og undring, og begynnelsen til gode minner for oss som er igjen.
Så mitt møte med deg her bare bekreftet mine mistanker, om at du er et flott menneske. Ikke la noen tåpelige, blinde mennesker stjele av din tid.
Ønsker deg alt godt!
Vennlig hilsen
Stig 😉
Tusen takk, Stig, det gjorde godt å lese dette. Walid er en man savner, selv om han ga mye.
Fint å lese, vakkert!
Tusen takk. Jeg savner Walid – det er så mange ting jeg skulle snakket med ham om. Samtidig er jeg takknemlig for den tiden vi tross alt fikk.