I dag ble det lek med gamle og nye Nikon-kamera. Ville bruke mitt gamle 70-200mm 1:2-objektiv for å fotografere blomster. Liksom makrofotografering. Kjørte på med manuelle innstillinger, og plundret fælt. Har ikke lest manualen på et par år, og aner ikke hva lysmåleren forsøkte å si. Det fungerte først da jeg leste den som motsatt av hva jeg (nå) er vant til.

Lys gjennom bark, og kongler på vei

Før trodde jeg at jeg var en sånn som gikk og så opp i skogen. Det gjør jeg i byen. I skogen ser jeg ned: det er så mye spennende på bakken. Lys og skygge. Teksturer. Snø. Jord. Avspiste kongler som ligger nakne i snøen, kongleskjellene som er strødd forteller sitt eget drama. Tidvis ekornspor.

Jeg går langt når jeg ser at et stykke bark, et blad, gresstrå som er gjennomlyst av solen. Under fremkallingen oppdaget jeg at dagens barkeventyr har ansikt. Et veldig forskrekket ansikt, til og med.

Fremkalling og hjemmefoto

Da jeg kom hjem, ble jeg frustrert over at det tok en evighet å overføre filene fra det gamle kameraet til maskinen for fremkalling. Jeg skyter i raw-format, det gir meg flere muligheter og jeg kan slippe Photoshop.
Det er morsomt nok å leke med lag og overganger, altså, men når det er over hundre bilder som skal vurderes og mange av dem fremkalles, så tar det for lang tid.

Da bildene forsvant for annen gang, la jeg bort mitt gamle Nikon D200, og hentet det nye D500. Hentet gardintrappen til fotostativ.
Siden jeg ikke hadde noen klar ide om hva jeg skulle gjøre, satte jeg bare opp et lys i gangen, og undersøkte 16-80mm objektivet. Siden jeg kunne stå foran kamera, og ikke har sett hvordan lyset avtar enda, eller om det må flyttes og hvordan det skal gjøres, ble det høydeformat og helfigur. Frem med hælene, en er jo forfengelig! (Og veldig svak for hæler.)

Jeg brukte ett lys, en paraply med diffusjonsstoff, og jeg tror det er en tallerken foran selve lyset også. Fortsatt er det litt hardt. Nå bruker jeg telefonen for å styre kamera. Da kan jeg ikke ha lavere iso-verdier enn 100. Likte hvordan lyset blir hardere nedover mot gulvet, og ser mulighetene for å modellere med det. Utforsker oppsett med ett lys om gangen foreløpig.

Det gjenstår mye før man kan si at jeg i det hele tatt har lært noe om lys, men nå handler det om mengdetrening. Litt høydetrening også. De som har fulgt meg i noen år, ser at jeg i dag for aller første gang på det jeg kan huske, viser bilder i stående format!
Det kan bli en ny greie etter mange år på web, og innbitt motvilje mot bilder som flyter her og der med tekst langsetter.

Dorullkjernen «Tor» rakk aldri fotoseanse før han traff en labrador – oppå bordet. Jeg er ganske sikker på at jeg – klok av skade – la den midt på bordet. Den hunden har en nese for alt vi har holdt i! Det jeg har formet, blir derfor ekstra interessant. Ja, ja, han er jo så søt, den hunden.