Vår gode labrador Marley ble urolig, og hjertet gjorde et ekstra hopp: vårens koseligste  – pinnsvinet «vårt» – var kommet! Hvert år trener jeg hund på pinnsvin. Det er viktig at dyret ikke stresses mer enn nødvendig, og derfor øves hunden til å «sladre» lydløst.

Treningen satt i år – Marley meldte fra om «noe», og ganske riktig, der lå pinnsvinballen. Velkommen, lille venn, dypt savnet!

Lønn for strevet

Marley belønnes med godbiter først. Når han vet at jeg har lommen full, er det på tide å lære ham hvordan han møter vilt på en god måte – og beholder fokus på meg. Labradoren skal være førermyk og ha et sterkt jaktinstinkt. Marley er en perfekt hund i så måte. Han har det gode stresset som gjør ham våken og oppmerksom, og tent på å jobbe for meg.

Vi går rolig frem til pinnsvinballen. Pinnsvinet virker ikke stresset, selv om det er opprullet. Denne krabaten har ganske stor selvtillit, kanskje fordi den har levd innpå meg og mine hunder så lenge jeg har hatt dem. Marley får snuse, og jeg må holde meg for å ikke le. Jeg f9restiller meg at det  å møte noe som lukter jakt og som han har lært at han ikke skal jakte på, må utløse sterke, blandede følelser. Det er en fordel at pinnsvin beveger seg sakte. En lynrask katt utløser automatisk jaktatferd, og vi trener på en helt annen måte i  slike situasjoner.

Når pinnsvinballen har fått nok og stressnivået blir for høyt, freser det og lager «tøffelyder» som et gammeldags tog.

Innkalling ved vilt

Jeg kaller Marley hviskende til meg. Marley er smøremyk, og kommer som et lyn. Det må vi jobbe med, for ved viltet vil jeg ha rolig adferd. Selv innkalling skal foregå rolig.

Marley gynger av forventning ved siden av meg. Belønningen henter vi sammen for å  få avstand til, og gi dyret ro.

Håndkommando

Da jeg begynte med hundetrening, tenkte jeg at det så fint ut å kunne dirigere hunden lydløst, bare med hendene. Da jeg var liten skulle jeg bli indianer og leve i full forståelse med de andre dyrene i naturen. Et blikk, en håndbevegelse, tyngdeforskyvning, vending av en skulder skulle være nok. Det er ofte det, men vi mennesker er ikke så flinke til å registrere at vi nærmest roper ut meldinger når vi omgås dyr.

Jeg peker, Marley trekker seg unna i retning av min finger. Kommandoen er ikke definert fra min side, den ble  gestikulert frem for en «håndhør» hund. Å lukke hånden som henger ved siden, betyr smelldekk. Marley gjør det, på kanten av trappen. Han ligger til jeg belønner, og fortsetter med det. Han vet at det er lurt, for da blir det mer belønning.

Ha det, pinnsvinet

Vi fjerner oss. Marley får noen håndkommandoer i entreen som belønnes, så han skal være utenfor «stressfelt» for pinnsvinet. Vi kjører en kort økt, og dyret får være helt i fred når vi har gjort vårt.

Pinnsvinet vralter sakte mot trappen når jeg sniker meg ut med kamera for å se, mens Marley ligger under kommando inne. Det værer noe, og jeg blir gladere. Det spiser mye som vi ikke har lyst til å være naboer med, enda mindre lyst til å dele hus med. Små, mørke, lynraske ting som kryper over gulvet når sko flyttes, kan jeg leve uten. Også sneglene. Godt vi har pinnsvinet.